[Islam er ikke moralens og kristendommens fiender]

Da speiderne kom tilbake, og rapporterte at Edvard Longshanks hadde leid irske leiesoldatene i sitt forsøk på å beseire skotske opprørere som kjempet for sin uavhengighet, Hamish, William Wallace’s høyre hånd spurte på en rådvill måte «irsk? Hva er de de gjør ‘slåss’ mot engelskmennene?» Stephen, iren som lenge før hadde sluttet seg til saken om den skotske frigjøring og visste noe om den irske tenkemåte svarte selvsikkert «Ikke bry deg om irene!» Hans spådom var rett, for den dagen, når skottene og irene ladet opp mot hverandre, spyd og sverd trukket i det som var ventet å bli en stygg kamp for den undertryktes kamp mot de undertrykte, i stedet stoppet deres galne slag 100 fot før de gikk i hverandre, og etter erkjenner at de alle var brødre som tørster etter samme frihet og rettferdighet, og dermed begynte å omfavne hverandre på en slagmark som ble planlagt av Engelskmennene til å ha vært stedet hvor de ville ha hakket hverandre i småbiter.

Slik var hendelsene som de presenteres i Mel Gibson berømte film Braveheart. Hvor mye av denne scenen var historisk korrekt er ikke viktig her, men det poenget som ble laget, nemlig adopteringen av et gammelt ordtak som fortsatt gjaller i mange Midtøsten samfunn som er at «fienden til fienden min er min venn». Vi i Amerika vil ha nytte av å vurdere denne frasen for oss selv, for vi er i en situasjon svært lik den ovenfor beskrevne scene i filmen, selv de fleste ikke er klar over det, ved at vi er som den irske leiesoldater i Braveheart som har vært ansatt for å slakte et folk til fordel for noen andre kraftigere og mer utspekulerte enn vi forestilte oss.

Vi blir fortalt daglig siden 11. september at folkene i Midtøsten er våre fiender, at de er terrorister uten respekt for menneskeliv, og at de hater oss for vår frihet og for våre kristne verdier. Det faktum at denne fiksjon har fått så bred aksept av den amerikanske offentlighet er rart, gitt at de siste årene har en god del av befolkningen utviklet en sunn følelse av skepsis med hensyn til en regjering og media som de visste ikke kunne stoles på. I tillegg til denne underlige situasjonen er det fakta at disse samme skeptikere forsto like klart at den virkelige trusselen til USA kom ikke utenfra, men heller innenfra.

Braveheart – I Forsvar Mot Det Engelske Tyranni

Sannheten er at vi i Amerika nå er gjenstand for en overdreven propaganda som ikke finner sin like i intensitet enn bare med noen få hendelser som har skjedd og som er beryktet i hele menneskehetens historie, fra Romas besatte ønske om ødeleggelse av Kartago til Adolf Hitlers forsøk på ødeleggelse av sine egne fiender, og som parallelt med de nevnte tilfellene har det nye Roma, Amerika, ut på et program for å utrydde ikke bare et land, (som i tilfellet av Kartago), men en hel sivilisasjon og kultur, som også ble forsøkt av Hitler.

Det er, selvfølgelig, de som vil salutere et slikt program på samme måte som de jubler under en proff-brytekamp. Det synes å unnslippe deres betraktning at hele saken kan være bare et narrespill opprettet for sin underholdning og distraksjon, samt for den åpenbare hensikt å skille dem fra sine penger samtidig som det skiller dem av med evnen til å resonnere. Slik er realiteten til enhver kultur, fra mobben som kom til Roma for å se de daglige kamper mellom gladiatorene til de enkeltpersoner som i dag har redusert seg til en frådende, maniske gruppe «patriotisk» tilskuere som har kommet for å nyte de bestialske aspekter av blodig idrett, enten det er i ringen eller på slagmarken.

Men på tross av hva regjering/media komplekset vårt forteller oss, er fienden til USA ikke funnet i huler i Afghanistan eller i sanden i Irak. Vi trenger ikke å frykte at noen skikkelig skade vil komme til oss fra en slik gruppe mennesker tusenvis av mil unna. Som president Abraham Lincoln en gang bemerket, at USA som nasjon var uinntagelig ved invasjon og tap fra noen ytre fiende, og var hun noensinne å falle så vil grunnen til ødeleggelsen hennes være forårsaket innenfra. Nei, det er snarere den virkelige fienden som finnes her, i de individene som utøver makt og innflytelse og som arbeider utrettelig mot oss i den utøvende maktens kontorer og møterom i New York og Washington DC. Vår fiende snakker ikke med en morsom aksent eller har på seg morsomme klær, men de dyre dresser båret av gangstere som kler seg ut som media kontaktpersoner og som politikere. Men det er én ting media-/regjering’s komplekset portretterer helt nøyaktig, som er det faktum at vår fiende hater oss for våre kristne verdier, og at han har ingen respekt for menneskeliv.

For hvem er vår virkelige fiende? Noen som flyr fly inn i bygninger? Noen som forgifter vårt postsystem med smittebefengte brev? Forutsatt at disse forbrytelsene ble begått av folk fra Midtøsten (uten hensyn til alle bevis for det motsatte) kommer de til kort med alle de forbrytelsene som er begått mot oss ikke alle to eller tre år, men hvert minutt av hver dag. Kan disse «terrorister» fra Midtøsten rane oss for halvparten av vårt levebrød, eller stjele vår eiendom og frihet hvis vi ikke gi den bort til dem frivillig? Kommer de inn i våre hjem midt på natten, kledd i svart, stikker kanoner i ansiktene til våre koner og barn mens de haler oss bort for å snakke ut mot dem? Tar de våre våre barn fra oss når vi nekter å registrere dem i et offentlig skolesystem som ikke bare er farlig for dem fysisk, men moralsk også?

Og mens vi skal huske med smerter dagen da alle våre landsmenn døde i infernoet som oppslukte Tvillingtårnene, på lignende måte bør vi huske alle våre landsmenn som har omkommet under lignende omstendigheter bevisst skapt av den samme regjeringen som nå søker å demonisere de i Midtøsten, omstendighetene som ikke er noe mindre terroristiske i sine metoder og tilnærming som de som er markert for oss på nyhetene hver dag. La oss ikke glemme, at det var våre egne hjemmelagege terrorister som en dag i North Idaho, skjøt en 10 år gammel gutt i ryggen og blåste hodet av guttens mor mens hun sto i sitt hjems dør og holder en 9 måneder gammel baby. Et år senere mottok de samme mennene som brente og gasset i hjel nesten 100 menn, kvinner og barn i Texas, belønning for begge disse grusomhetene, medaljer til ære for sin tapperhet. Ingen gikk i fengsel for disse terrorhandlinger begått mot amerikanerne på deres egen jord. Og av hensyn til å holde ting i perspektiv så bør vi huske likeså at terrorister fra Midtøsten som er kreditert med å utrydde 4000 amerikanere den 11. september gjennomførte samme type massemord som gjøres daglig i dette landet gjennom for for slakteri av ufødde barne, å også en gave fra en regjering som vi betaler for å beskytte oss.

Sannheten i saken er, kan det uten tvil sies, at vi ikke har et godt begrep om hvem de virkelige terroristene er.

Når vi snakker om «vi» og «oss» her, bør vi være mer presise i språket omtrent som vi snakker. Som man må regne med, det er og alltid vil være de individer i vårt samfunn som bare er med på turen, og ikke bryr seg, enkeltpersoner som vil urettvist tappe Amerikas storhet med mengden av rikdom og komfort de besitter. Heller enn det, henviser jeg til de andre enkeltpersoner som erkjenner at USAs storhet kan bare eksistere når dyd er opprettholdt, og at den virkelige faren som truer vår eksistens er å finne i ødeleggelsen av vår moral og anstendighet, som hvis ødelagt, vil uunngåelig føre til tapet av alle orden, og derav, tap av all frihet. Selv om det blir ofte latterliggjort av de «frie tenkere» og sekularister blant oss, er oppgivelse av de lover som regulerer moralsk adferd som likevel utgjør en alvorlig trussel mot vår eksistens like mye som noe dødelig virus som har trengt gjennom kroppens immunforsvar. Der fungerer den og vil sakte men sikkert ødelegge den, og ofte etterlater kroppen i en slik tilstand at det er umulig å reparere det. Vi trenger ikke lete lenger etter bevis for dette enn i historien, at ved ødeleggelsen av noen av verdens største sivilisasjoner har kommet som følge av implementering av nøyaktig samme prosessene.

I løpet av det siste tiåret var det grunn til optimisme i dette landet på grunn av det faktum at en stor bevegelse av opinionen hadde funnet sted, for å demme opp for Amerika’s fall inni moralsk glemsel, hovedsakelig på grunn av den økende bølgen av forfall ble så komfortabel i sin eksponering for opplysning. Og i samme ånd som offentlig oppmerksomhet på dette problemet så var det dem som, etter at det ble forståelig nok skremt av det nærmer seg storm, tok til våpen mot leviathan som media-/regjering’s komplekset og begynte å se den perfekt logiske sammenheng mellom et samfunns tap av moralske verdier og tap av frihet. I løpet av 90-tallet, da fryktelige Partial-Birth Abort ble gjort kjent for alle, og eksplosjonen av hard-core pornografi på internett og Mykporno på primetime tv signaliserte at hodet på Beistet hadde stolt lagt seg opp for alle å se, begynte mange amerikanere å fokusere på det synkende skip kjent som amerikansk moral, og søkte måter å enten plugge hullene eller evakuere.

Men alt av det ser ut som det endret seg den 11. september.

Med den klarhet som da amerikanerne innså faren for nasjonen sin, og til deres levemåte av et degenerert sett med sosiale verdier (verdier som aldri har og aldri vil forbli sovende) ble plutselig formørket i kjølvannet av den dagen. I et fryktelig og fantastisk øyeblikk, forandret fienden seg fra en nasjonal til en fremmed, en gruppe mennesker som bor langt unna i huler og som bærer morsomme klær og snakker med en fremmed aksent og som hater oss for vår frihet og for våre verdier. Hva disse bekymrede amerikanerne ikke så, og innser selv ikke nå, var at den dagen ble et stort agn lagt og taktikk byttet hvilket hadde foregått rett foran øynene deres, en som ble gjort så raskt og smart for å unngå at de oppdaget det.

Nei, Amerika. Midtøsten er ikke der våre fiender er. I det minste var det ikke det. Det var der våre beste venner var, for ved å være fiender av fiendene vår, så ble de våre venner.

Når vi kommer til den erkjennelse at våre virkelige fiender er de enkeltpersoner som er ansvarlige for ødeleggelse av alle de lover som styrer moralen i vårt samfunn, lover som er nødvendig for alle samfunn av mennesker som anser seg å være sivile, kan vi bedre forså og verdsette hvorfor det er så mye mistro og uvilje mot Amerika i den regionen i verden. Tross alt, i vår analyse av kilden til anti-amerikanisme i regionen, må vi være oppmerksom på at disse landene som regnes som våre fiender har ennå ikke nedfelt slike som Pamela Anderson, Brittany Spears eller Christine Aguilera i haller av hellige som vi har her i Vesten.

Til deres kredit, de har et samfunn som ikke tillater sine ufødte borgere å bli myrdet i millioner per år, og heller ikke tillater at deres kvinner blir misbrukt og utnyttet av pornografi industrien som gjør til slaver ikke bare de som blir filmet, men i tillegg de som er dens formidlere. Når vi vurderer det faktum at de ikke tillater at kjernefamiliens status skal nedvurderes ved å inkludere og akseptere institusjonalisert sodomi eller homofile ekteskap, samt å nekte å ha sine barn skandalisert ved pornografisk utdannelse som barn her i Amerika får, så er plutselig dette mysterium til Midtøstens motsetningen til Vesten blitt mindre og mindre av en gåte. I alle de anklagene som er rettet mot disse menneskene, er det glemt at de har vært vinnere i å motsattee seg disse tingene i sine egne samfunn, samt ved å avvise de samlede angrep på religion som vi har kommet til å akseptere og tolerere her i Vesten. Det er ingen kunst utstillinger som kan finnes blant «fiendene av kristendommen» i Midtøsten, som viser et krusifiks som er neddykket i en krukke av urin, eller filmer viser Kristus som en homoseksuell hvis mor jobber i en abortklinikk. De har ikke offentlige parader hvor menn og kvinner marsjerer naken ned gjennom sentrum av byen og utfører seksuelle handlinger for alle å se, sanksjonert av en regjering som er ment å håndheve eksisterende lovverk om anstendighet. Deres domstoler gjør ikke ekstra-rettslige tiltak for å hindre lover som forbyr den samme kreft, som har grepet Vesten i strupen, fra å komme inn sine samfunn, tiltak som blir stadig rettferdiggjort av sine gjerningsmenn her i Vesten, med kompliserte juridiske teorier som i hovedsak ikke eksisterer. Og i vår veiing av disse fakta, bør vi i stedet for å møte folk i Midtøsten med mistenksomhet og latterliggjøring, i stedet se på dem med beundring og respekt for å ha nektet å tillate slik praksis i sine lokalsamfunn.

Vi innser at alle de som ville se nedlatende på de argumentene som er oppført her på hvorfor de samfunnene i Midtøsten må sees i slike fordelaktige vilkår, bør det også bemerkes og huskes at spottende enkeltpersoner som disse ikke ser Amerika’s ferd mot moralsk glemsel å være noe merkelig eller urovekkende. Faktisk oftere enn ikke, vil de åpent omfavne slik dekadanse og hovmod mot naturlovene og naturens Gud, og i dette lyset, må deres tanker ikke veies med noen utilbørlig hensyn.

Realiteten i saken er at vi her i Vesten er medlemmer av en døende sivilisasjon, til tross for alle forsikringer om det motsatte som vi er gitt av forståsegpåere som nekter å erkjenne denne uunngåelige sannhet. Vår død er en degenerativ tilstand som er resultatet av vår vilje til å engasjere seg i suicidale tendenser, og som ikke vil bli kurert av noen slags teknologi, industri, eller snedighet vi kan besitte. De sosiale sykdommer som en gang ikke var mer enn små sår av og til, har nå utslettet spredd seg og okkupert hele kroppen, så svekket har dens immunforsvar blitt, og de ansvarlige for denne død og forfall forsøker nå på samme måte å infisere andre samfunn som ennå ikke er syk som de selv er. Av denne grunn strever de (alt mens de skjuler sitt program i språkets edle ideer som frihet og velstand) for utslettelse av en kultur som har motstått slike angrep på deres moral, en kultur som har åpent nektet å synke inn i en avgrunn av moralske glemsel som rammer oss her i Vesten, en kultur som på mange måter har overgått Vesten i kvaliteter, til tross for Rush Limbaugh påstand om at de er et baklengs folk for å ha aldri utviklet en bil selv.

Hvilken annen konklusjon kan vi komme til utenom dette? For de av oss som forstår konseptet at USAs tap av moral og anstendighet rangerer øverst på listen over farene som truer hennes eksistens, hvordan kan vi da ikke si at i forhold til kultur for de som bor i Midtøsten at deres er ikke den overlegne? De har stabile familier. De har stabil sosial orden. De myrder ikke sine barn i et antall av millioner per år. De har ikke skilsmisserater over 50%. Deres samfunn er ikke oversvømt med pornografi og alle de onder som uunngåelig blir med på turen. For de som blindt lar seg svulme av stolthet over Amerikas storhet (en storhet som i realiteten er grunn og oppfattes å være det av ren illusjon) de bør innse at virkelig ånden av den amerikanske revolusjon lever i alle beste velgående, men ikke her i Vesten der det begynte. Snarere kan den bli funnet i Midtøsten, hvis folk ikke ville fjerne seg fra sin plikt til å reise seg opp og styrte den regjering som forsøkte å innføre slike grove krenkelser av dem. Og som for de som kaller seg kristne, enkeltpersoner som vil hevde at disse tendensene som er forankret i sunne og forsvarlige interesser og selvoppholdelsesdrift er bare overfladiske egenskaper, gitt det faktum at religionen islam er den dominerende troen i disse regionene, ville vi måtte svare med en stor «so what?» Resultatene er hva som betyr noe, eller å låne et uttrykk fra den samme Boken som de bruker til å rakke ned på slike folk, sier «et godt tre gir god frukt». Med dette i bakhodet, må disse personene være intellektuelt ærlig nok til å innrømme at å ha produsert god frukt indikerer at samfunnene i Midtøsten må derfor være gode trær.

Når vi begynner å forstå hvor den virkelige kampen ligger for overlevelse for vår nasjon og vår levemåte, vil vi da forstå hvordan vi må lese mellom linjene i propagandaen vi fôres hver dag. Arkitektene av vårt slaveri og destruksjon er desperate i sitt ønske om å unngå for enhver pris ethvert vennskap å utviklikle seg mellom de av oss her i Vesten som kjenner hvor våre virkelige faren ligger og de i Midtøsten som er felles reisende i livet, og som sådan vil vi bli fortalt ustanselig, som vi har, at disse menneskene er våre fiender.

Men våre fiender er de ikke. Med hensyn til USAs virkelige fiender, nemlig de som er parasitter i vårt samfunn som har forført Amerika og Vesten til å akseptere den langsomme døden av nasjonalt og kulturelt selvmord, er de i Midtøsten er de beste vennene vi kunne be om, og vi ville gjøre godt å lære av hva de vet og bruke det på vår egen situasjon. Tross alt må de vite noe, gitt det faktum at deres er en kultur som har holdt seg intakt i tusenvis av år.

Og på samme måte, som skottene og irene var forberedt på å slakte hverandre under overoppsyn av de som styrte hendelsene, som stod godt unna alle farer på en bakketopp langt unna, så og ventet på hendelser skulle finne sted, som de satte i gang for å fremme sine egne grådige og vellystige ønsker, bør vi ta en pause som de gjorde krigerne den dagen i slaget ved Falkirk og gjenkjenne på samme måte at disse menneskene som bor i land der den vestlige sivilisasjon begynte at de kjemper for de samme tingene som vi gjør, nemlig retten til å leve og bo i anstendighet, og i betraktning av dette faktum, bør vi avfinne oss med den realitet at våre fiender er de ikke, men brødre og søstre som fortjener vårt vennskap og våre allianser, en allianse som hvis noen av profetiene viser seg å være korrekte, kan faktisk snu tidevannet for menneskehetens eksistens.

Mark Glenn er forfatter av “Not My Words, But Theirs: A Christian American’s Defense of Middle Eastern Culture and its People”, samt boken (snart klar for publisering) “With Friends Like These…The Danger Posed to America by the State of Israel». The website for boken er på www.notmywords.com. Forfatteren kan kontaktes på mglenn@mediamonitors.org

Originalens tittel: Our Enemies They Are Not

http://www.notmywords.com
http://mideastchristians.virtualactivism.net/articles/enemiesnot.htm
http://mideastchristians.virtualactivism.net/articles/

 Dele artikkel (Share article by Email)