Like så aktuell skrift idag som for 50 år siden, om plutokratiet.

Bertram Dybwad Brochmann (født 1. januar 1881 i Grue, død 15. januar 1956 i Oslo) var en norsk forfatter, avisutgiver, politiker og samfunnskritiker.

Brochmann var utdannet gartner, og arbeidet blant annet som disponent for forskjellige bedrifter. Etter første verdenskrig viet hans seg imidlertid helt til samfunnsreformatorisk virksomhet gjennom sin bevegelse for «nyorientering» av samfunnet, Den åndsrevolusjonære nyorienteringsbevegelse. Bevegelsen var bygd på kristendom, sosialpsykologi, økologi og samfunnsøkonomi, og hadde visse grunnleggende likheter med moderne sosialøkonomi.

Brochmann startet for øvrig Det Frie Samfunds Forlag i 1929, og avisa Samfundsliv i 1931. Brochmann var også stortingsrepresentant fra Bergen i perioden 1934-1936 for Samfundspartiet, et parti han hadde stiftet selv. Han utgav en rekke bøker, deriblant Fandens efterlatte Papirer fra 1934, som kom i ny utgave i 1977.

Etter andre verdenskrig ble Brochmann dømt for landssvik fordi han offentlig hadde uttrykt støtte til Hitlers økonomiske politikk. Bertram Dybwad Brochmann var sønnen til sognepresten Jørgen Henrik Hegermann Brochmann.

«Landsvikeren» var ikke verre enn at han under trontaledebatten tok opp Stortingets eget svik mot vanlige folk. Talen er like så aktuell idag som for 50 år siden:

«Ta-gård»-systemet strider imot grunnloven

§ 101 sikrer alle nordmenn absolutt næringsfrihet. Er du norsk borger, behøver du ikke spørre staten eller kommunen om «løyving» til det ene eller det andre. Men hvad har vi fått? Vi har fått Thagaard-systemet. Det heter ikke «ta gård» for ingenting, herr president. Vi er kommet dithen nu at vi synder grovelig mot det store Eidsvoldsverk som vi har jublet for og festet for i over 100 år.*

Stortinget skal ikke utbytte men beskytte folket. Og hvad var i bunn og grunn Eidsvoldsverket for oss norske, hvad var selve innførelsen av dette parlament i dette land? Jo det var at dette parlament skulde beskytte det norske folk mot utbytning og utplyndring gjennem kongemakt og statsmakt, og det har dette parlament oprettholdt nogenlunde konsekvent til og med 1905.

Men efter at den siste gule stripe var tatt ut av det norske flagg og flagget var blitt rent, så spør jeg: hvem er det til syvende og sist i denne sal som beskytter det norske folk? Her pønsker man bare på én ting: hvorledes man skal få tatt mere skatt av folk. Hvem er det som beskytter enken i Fana når statspoliti brekker inn og tar det hun har, så hun selv må bringes på sykehus av nervesjokk. Hvem beskytter henne? Ingen, herr president! Heller ikke denne forsamling. Parlamentet har skeiet ut. Det er ikke lenger folkets beskytter, men under navn av arbeiderregjering er det blitt utbytter og utplyndrer verre enn det var før 1814. Det vil ta sig dårlig ut å feste for 17de mai i det år som kommer hvis der ikke skulde skje en forandring i siste øieblikk.

«Kun den fortjener friheten, som hver dag erobrer den på nytt», sa Goethe. — Og jeg sa det i Stortinget, men med 149 mot en stemme blev det gjennem de siste 6 år uavladelig slått fast i Norges Storting at grunnloven av 1814 ikke lenger hadde gyldighet og at trellesinnets religion skulde være den rette lære og praksis. Friheten skulde ikke ha gyldighet lenger. Tvangsorganisasjon var det riktige, saliggjørende, nødvendige og formålstjenlige. Menneskene var «onde» og statsmennene gode og dessuten var politikere klokere enn privatmennesker.

B. D. Brockmann, stortingsrepresentant, trontaledebatt