Ifølge NTB skrøt statsminister Bondevik av at Norge ikke er «gratispassasjer i EU», som han i våres sa i Brussel:»Norges bidrag til utvidelsen er på to milliarder i året. Det betyr at vi bidrar mer pr.capita enn noe EU-land». Dessuten måtte vi betale 2 ganger 5 milliarder over fem år for å få Spania og andre land i Sør-Europa til å godta EØS-avtalen. For øvrig glemmer de som vil ha Norge inn i Unionen den største prisen, tapet av vår nasjonale selvstendighet. Et lands selvstendighet er ubetalelig og bør aldri tilbys for salg. Som EU-medlem har det ingen mening å feire den 17.mai; heller ikke unionsoppløsningen i 2005.

Ingenting av dette har Europabevegelsen i Hordaland sans for. «Over 70% av eksporten vår går til EU og blir regulert av EØS-avtalen», sier de. Man vet øyensynlig ikke at allerede mens vi hadde frihandelsavtalen med EU, var Norges eksportandel på EU over 70%. Videre har noen fortalt dem at den sveitsiske modellen ikke kan brukes av Norge «fordi de brukte 8 år på å forhandle frem en ny avtale med EU.» Nei, da sveitserne forkastet EØS i folkeavstemning, fortsatte frihandelsavtalen av 1973 å gjelde. At denne etter hvert måtte suppleres med tilleggsavtaler, bekrefter bare at Sveits står på samme prinsipp som før. Alle disse avtaler er interstatlige og affiserer ikke suvereniteten til Sveits.

Menneskene er skapt i folkeslag og nasjoner. De utvikles og finner sin plass i historien som nasjoner. Hovedprinsippet i Grunnloven er derfor tanken om folkesuvereniteten. Denne har to aspekter, nasjonal uavhengighet og indre folkestyre. Første og viktigste paragraf i Grunnloven bestemmer at Norge skal være fritt og selvstendig. I løpet av sin historie har Norge gjentatte ganger mistet sin selvstendighet, enten ved unioner eller ved okkupasjon.

Den største faren i dag er at politikerne og juristene i statsforvaltningen ikke erkjenner at Norges selvstendighet og folkestyre må ofres hvis vi blir en integrerende del av Europas Union. Innenfor nye samfunnsvitenskaper har man dessuten fått trollsplinten i øyet: man ofrer nasjonalstaten. Bare dette kan forklare at Grunnloven i flere decennier ikke har stått i sentrum for debatten slik som før 1972. Da saken ble aktuell i 60-årene, forlangte de folkevalgte at de rettslærde skulle vurdere hvorvidt medlemskap var forenlig med Grunnloven. Professor Johs. Andenæs fant at saken lå helt på grensen. Dette var i 1967, første gang vi søkte medlemskap; og, sa han, hvis EU utviklet seg til en forbundsstat, altså en union, ville norsk medlemskap være ulovlig. Han fant nemlig spiren til en forbundsstat i Roma-traktaten.

I dag hersker det ingen tvil om at EU er en unionell statsdannelse og at EUs organer har lovgivningsmakt. EU-lovene – egentlig dekreter – går foran de nasjonale lover, endog grunnlovene. Det gjelder også EU-traktatene som Roma-traktaten og Maastricht-avtalen. I 1991 ble navnet derfor forandret fra «økonomisk fellesskap» til «den europeiske union». I grunnlovsutkastet for EU begrenses de nasjonale regjeringers makt ved at flere saker avgjøres ved flertall i Ministerrådet slik at vetoretten begrenses. EU byråkratiseres og sentraliseres; mer integrasjon og tettere union. Dette har vært målet helt siden Roma-traktaten kom i 1957.

Andenæs sier i sin lærebok om den norske statsforfatning at Grunnloven aldri kan forandres slik at medlemskap i en ny union blir lovlig. Paragrafene 1 og 112 forbyr dette, mener han. Og dermed ga han uttrykk for et naturrettslig syn. Grunnprinsippene er uforanderlige.

«Høiesterett dømmer i sidste Instans»
Dette bestemmer vår grunnlov i par. 88. Men EU har også sin høyesterett, nemlig «Court of Justice» i Luxembourg. EU-domstolens domsslutninger kan ikke appelleres. Også den dømmer altså i siste instans. Når domstolene i en EU-stat har saker som aktualiserer EU-retten (som går foran all nasjonal lovgivning og rett), skal den nasjonale domstolen be EU-domstolen om en foreløpig domsslutning eller uttalelse, – som den nasjonale domstolen ( inklusive norsk Høyseterett) oftest må følge. – Dette vil være et eklatant brudd på norsk suverenitet og Grunnloven.

For Sveits er EU-rettens overhøyhet over nasjonalstatenes rett en absolutt hindring for EU-medlemskap. Alle nye medlemmer må godta alle EU-traktater og alle gamle og nye direktiver og forordninger (acquis communautaire). Ingen av EU-lovene kan prøves av folket i folkeavstemning, noe sveitserne praktiserer hyppig. Sveitserne ser dette som tap av sin suverenitet og frihet. De klarer seg utmerket med sin frihandelsavtale med EU, og ingen av tilleggsavtalene bryter med sveitsisk suverenitet.

Norsk EU-medlemskap vil også bety felles EU-hav og tap av norsk suverenitetet over våre fiskeressurser. EU overtar ansvaret for fiskerioppsynet, tildelingen av fiskekvoter og forhandlingene med Island og Russland. Som EU-medlem får Norge bare 2 % innvirkning på resultatet av alle fiskeriforhandlinger. Vår fiskeflåte er ubetydelig i EU-sammenheng, men vil bli enormt etterspurt på grunn av kvotegrunnlaget, og vil raskt havne på utenlandske hender.

Lektor Johan I. Holm, Rogalandsutvalget
28.06.2004 10:00

http://www.idag.no/debatt-oppslag.php3?ID=5281