Artikkelserien skal mest påvise at våre statsmakter er alle av dem politisk styrt, og ikke uavhengige som de skal være etter vår konstitusjon, etter Arbeiderpartiets manipulasjoner i norsk politikk fra 1945 – d.d. (med alle andre partier som stilltiende deltakere i opplegget, ødeleggelsen av maktfordelingsprinsippet og en politikk til ugunst for den menige norske mann og kvinne).

Rapport utsteder: Norsk Samfunnspolitisk Institutt (Nordisk Tillitsmann)

Link (artikkel oppdateres jevnlig her med ny info etter som forskningen skrider frem):
http://www.riksavisen.no/?p=317

Emne: «Rettsvesenet og media, politiske verktøy til besvær» eller «Kappefall» over en lav sko i det Norske samfunn»

Instituttet har gjennomgått Høyesterettsadvokat Arne Haugestad’s bok «Kappefall – et varslet justismord». Denne artikkel er en oppfølger til artikkelen «Politiske Norge. Det Skitne Makspillet i Kulissene, 1945-2006» av J.Johansen.

Persongalleri: Arne Treholt, Gerd Liv Valla, Jens Evensen, jurist Synnøve Fjellbakk Taftø, Nordsjødykkerne, jurist Herman Berge, Johan Jørgen Holst, Thorvald Stoltenberg, Norulv Øvrebotten, m.fl.

Denne forfatters påstand: Hele Treholt dommen er ikke noe annet enn et makkverk produsert av rettsystemet, i tospann med media, for å oppnå noen politiske målsettinger, av oppdragsgivere innen de «ledende politiske kretser» i Norge. Et enormt godt dokumentert eksempel på hvordan de vantette skott mellom de forskjellige makter i henhold til maktfordelingsprinsippet i vår konstitusjon har rustet opp, og lekker som en sil. For å si det maritimt. Bare en vits å hevde lenger dette maktfordelingsprinisippet, utav de saker nedenfor vi har påvist og dokumentert. Alle er politisk styrt, også media.

Boken er veldig bra, – var nesten som baksiden var verdt prisen alene:
«Rettsikkerheten er en bærebjelke i vårt demokrati. Denne boken beskriver hva som kan skje når de som forvalter både makt og rett ikke følger vanlige demokratiske spilleregler. Da Eidsivating lagmannsrett avsa dom i saken mot Arne Treholt 20. juni 1985, var begrunnelsen for den oppsiktsvekkende dommen på 20 års fengsel blant annet at Treholt ved sin handlemåte «utøver et svik mot oss alle».
«Spiondommen rammet Treholt, men den var samtidig et svik mot våre rettsidealer og derfor et svik mot oss alle.»

Treholt/Evenesen var av de førende krefter for atomnedrustning og en atomvåpenfri sone i Norden.

Hva vi ser er en kamp mellom det gode og det onde, i Treholt’s tilfelle mellom krigshisserne (de som har venner som tjener på krig) og fredsduene (som Treholt/Holst o.a. tilhørte). Dette er gjennomgående også i fortellingene til dem det er henvist til nedenfor. Som alltid vinner krigshisserne, eller de med «friends in high places» – de som tjener på å støtte «haukene». Og de aller fleste mennesker stiller seg på «vinnernes» side, det vet vi fra mobbing i skolegården. Få vil være på offerets side, av frykt for å bli mobbet selv. «Men hva tjener det et menneske om det vinner hele verden, men tar skade på sin sjel?». Ingen korrupsjon, om den kommer av ambisjonstilfredtillelse (forfremmelse) eller rede penger (jfr. Fleischer; Korrupsjonskultur, kameraderi og tillitsvik i Norge. Koloritt Forlag 2006), kan gjøre opp for en ødelagt sjel, en voldtatt egen samvittighet, et formørket sinn en nødt til leve resten av sitt liv med, og kanskje ta den med seg der en går deretter.

Vi trenger mange som Dem Arne Haugestad, som fremdeles har kontakt med sin sjel, med rett og galt, men vi har få (mange er kallet, men få er utvalgt). Det er forferdelig hvordan politiet og rettsvesen, i samarbeid med media for å smi opinionen, kan PRODUSERE det utkomme de ønsker, enten ved å legge til eller utelate (til og med ødelegge bevis som taler i ens favør).

Så langt jeg kan se, så kan Arne Haugestad være trygg for historiens dom, og ha rak rygg i den forbindelse. Dessverre ikke alle som kan gjøre eller si det i hans bransje, se www.rettsnorge.no

Vi også, som Haugestad selv nevner i boken, kom i minne om hva vi har lest om landssvikeroppgjøret, og de manglende rettsikkerhetsgarantier heri. Vårt land er lagt åpent for hugg og ødelagt deretter. Det laget en «uheldig presedens», kan vi kanskje si om det, med juristens vante terminologi.

«Years ago, during the cold war, you could read in the Norwegian news paper VG (Verdens Gang) that Gordievskij, the former KGB agent, divulged that the major Sovjet spy in Norway was among KGB’s 6 – 10 top spys in the world. From what today is public knowledge this spy was not Arne Treholt, jailed in Jan 1984 (when the explossion theory on Kielland was presented) and sentenced to several years in prisson for espionage in favor of Sovjet. It was to obvious, a spy of the magnitude Gordievskij had in mind would not appear on the street in Vienna talking to a KGB official. No doubt Arne Treholt was «pulling his leg beyond the limit», but to put him into the category of Gordievskijs 6-10 top Sovjet spys is a fatal failor. Consequently Gordievkijs spy in Norway is still around if not deceased? Consequently we should look for a person not on the Mot Dag listing, but with a profile putting him in a position to influence and retain information form same individuals and others. A person who in power, used his power to recruit collaborators within key positions, and whom himself later withdraw becomming a «back player» – «spider in the web».»
http://www.multinet.no/~falk/Profile.htm

Ingen passer denne profil som Ole Østlund beskriver, så mye som JCH.

Krigshelten (den virkelige) Svein Blindheim, sier i boken «Den Lange Reisen», s. 137: «Vi er et ekstra merkelig folkeslag, som utroper bispen og mange andre som svek i 1940, til motstandsmenn i bøker om krigen, sågar lar dem spille hovedroller ved viktige begivenheter«. Fortsetter på s. 140; «Dekorasjoner fra den krigen som nesten ingen ville slåss i mens den pågikk, men hvor alle gjerne ville være helter etterpå.»

Det er virkelig rart hva slags folk vi setter høyt i dette landet, men det skyldes jo ene og alene propagandaen til deres fordel i media, og ikke deres bidrag, for etter sitt bidrag burde de vært satt lavere enn noen. Feire hverandre som ledd i propaganda, med våre skattepenger, er de flink til.

Faksimile av maleri av Jens Christian Hauge (regjeringen.no)

Faksimile av Pris til Gro Harlem Brundtlands minne (tu.no)

Mest sannsynlig blir de som foreslår dette belønnet med noen gode «oppdrag», for myndighetene før eller siden. Slik virker systemet.

Kappefall s. 183 sier Arne Haugestad: «– ikke minst for å berolige dem som mener denne saken hadde betenkelig mye av politiske over- og undertoner«. Som vi skal se nedenfor vil de politiske over- og undertoner konkretiseres, både i Treholts’ tid, og i vår egen.

Svein Jarl Lien sier i boken sin «Skyggen Av Politistaten» (1987): «Du møter ikke retten, men makten» (i rettsapparatet). Vi er mange som har møtt det samme rettsystem som ikke gav oss rettferdighet, men kun utøvde makt, som Lien opplevde det, i familiesaker som i sivilrettslige og økonomiske saker. Maktutøvelse for noe vagt og ikke nærmere definert som de kaller politisk korrekt, og som lett kan være i konflikt med norske lover.

I disse dager følger vi med sakene til jurist Herman Berge / Nordsjødykkerne (NSDA), noen av landets fremste systemkritikere, som staten ved media og rettsapparatets hjelp prøver så godt de kan å stoppe munnen på. For andre er det andre statlige institusjoner som brukes imot dem. Les mer om Herman’s kamp på www.rettsnorge.no og dykkersaken på www.nsda.no

Som en jurist i aller høyeste klasse når det gjelder intergritet, jurist Synnøve Fjellbakk Taftø, som selv har opplevd å bli «maktens fiende» og lidd uhørt for sin åpenhjertighet, også tidligere kollega av Treholt i New York, sier i telefon til meg;
«En kan si mye rart om Treholt, men noen spion det var han ikke«.

Hun er en av dem som Haugestad på s. 89 skriver om; «men synes fortsatt vi skal overlate til andre å ta i bruk psykiatrien for å gjøre det av med meningsmotstandere«.

Synnøve Fjellbakk Taftø sier i boken «Skjoldmøysagaen»:
«Jeg var nesten blank på etterkrigshistorien. Nå begynte et intenst historiestudium. Fra Utenriksdepartementets bibliotek lånte jeg bindsterke verk om Hjemmefronten og de første etterkrigsårene. Jeg noterte meg at Jens Chr. Hauge var blitt bedt om å fremlegge en skriftlig fremstilling om sitt virke under krigen. Avhandlingen ble aldri ferdig. Selvsagt ikke, smilte jeg for meg selv, da ville det jo være mulig å foreta en etterprøving. Jeg leste gamle dokumenter og dannet meg et bilde av hvordan min valgte motstander hadde spilt sitt spill, alltid i det skjulte og med en hensynsløshet som sendte frysninger nedover ryggraden. Kunne en person til de grader ødelegge medmenneskers liv uten å ta skade på sin sjel? Mente han å ha guddommelig rett til å omforme samfunnet i sitt eget bilde? Var han fortsatt den personifiserte Makt og hva hadde han i så fall tenkt å bruke makten til, rent bortsett fra å bestemme hvem som skulle få regjeringstaburetter, Stortingsmandat eller offentlig stilling. Sto han alene, eller var han selv en lydig tjener i et stort, internasjonalt apparat? Jeg skrev en artikkel om Jens Chr. Hauge og hans klikk og testet artikkelen ut på et par kolleger. Reaksjonen overbeviste meg om at jeg hadde gjort en oppdagelse som kunne utvikles til samfunnsdynamitt.»

Synnøve Fjellbakk Taftø i videre i boken «Sjoldmøysagaen»:
«Stakkars Arne Treholt. Hans håp om å bli berømt gikk i oppfyllelse. Men han involverte seg i et spill der han ikke forsto at terningene var falske. Russerne trengte en person som kunne lede oppmerksomheten bort fra deres virkelige toppagent i Norge og Overvåkningspolitiet trengte en sak som kunne sette støkk i politikere og byråkrater.»

En annen; Interessant er det å lese hvordan Haugestad’s observasjoner bygger en bro til Norulv Øvrebotten’s historie på
http://www.oevrebotten.com/
Øvrebotten var Johan Jørgen Host’s personlige sekretær, og dermed bygger Haugestad kanskje en bro uten å vite det også til Anne Orderud Paust, og Orderud saken, som var kollega av Øvrebotten, under den samme Johan Jørgen Holst. På en eller annen måte er alle som jobbet for Holst «satt ut av spill», enten ved unaturlig død eller ved psykofarma.

Haugestad sier, s. 90: «Stoltenberg (sr.) har også sitt å si om hvordan Treholt bearbeidet Johan Jørgen Holst». Stoltenberg:
«At Holst ble innlemmet i kretsen rundt Evensen og Treholt er å gå for langt, men de fikk ihvertfall et nært forhold«, og videre Stoltenberg; «Jeg tenker på den mistillit de etter hvert fikk i brede, politiske kretser før spionsaken kom opp».

Haugestad sier s. 88 i forbindelse med boken «Det Handler Om Mennesker» (2001) av Thorvald Stoltenberg: «Boken gir et interessant innblikk i hvordan lederskapet og de toneangivende i AP’s utenrikspolitikk innkludert forfatteren selv, så med sterk misnøye på duoen Evensen/Treholt. Under lesing av boken ble jeg slått av at mange må ha pustet lettet ut da Treholt ble tatt og Evensens politiske synspunkter kom i miskreditt.» .. Stoltenberg Sr.: «Nå ble jeg totalt utdefinert, som en person som ikke skjønte stort av virkeligheten» (av Evensen/Treholt, Kappefall s. 93). Må ha vært vanskelig for ham dette.

Tankene gikk uvergelig til Gerd Liv Valla i denne sammenheng, som også var usynkron med «brede, politiske kretser» (sønnen Jens og hans venner, Ingunn Yssen/Try), før mobbesaken kom opp, spesielt i forbindelse med sykelønnsaken, en sak som er på menigmanns side, og ikke maktapparatets. Vi kan vel ikke forvente store sprell fra LO lenger, etter at Makten har vist sine metoder, og makt (mediamakt mest denne gang), men som vi vil se siden, også makten som utøves gjennom rettsapparatet (ikke rett, jfr. Lien over). Tryggest å holde seg på «mobbernes» side, hvilken er de som stod bak media korsfestelsen.

Ole Østlund sier på sine hjemmesider:
«Hoin påpeker at regjeringen Gerhardsen benådet Angerer uten at han ble stilt for retten, og Hoin reiser spørsmålet: «Hva ville en rettsak ha fortalt?» Spørsmålet kan også stilles på en annen måte: «Hva visste Angerer om personer i kretsen rundt Gerhardsen, og som ikke måtte komme frem til offentligheten på den tiden?» I dag er det mere alment kjent at Hjemmefrontens Jens Chr. Hauge i krigsårene hadde bak-kontakter med tyskerne, hvilket han også i ettertid har erkjent. Var det Hauges kontakter som medvirket til at Einar Gerhardsen ble overført fra fangenskap i Tyskland til Grini, og at Angerer flyktet til Sverige da han inser at Hitler vil tape krigen?»
http://www.multinet.no/~falk/Hist01.htm

«Pressens manglende håndtering av saken reiser også spørsmål ved ytringsfriheten og medias rolle i å forsvare det frie ords rett i Norge. I videste forstand reiser «Kielland»-saken spørsmål om den i grunnloven tiltenkte maktfordeling mellom Storting – Regjering – og Domstolene, i praksis er undergravd i Norges politiske liv av i dag. Det er alvorlige sykdomstegn som avdekkes ved landets konstitusjonelle helse, og som ikke kan feies under teppet om demokratiet i Norge skal bestå.»
http://www.multinet.no/~falk/Partnair.htm

—————-
«Jeg vil ikke her unnlate å ta med noen linjer om statsrådene før, under og etter krigen, Trygve Lies og Oscar Torps I perioden 1918 – 1932 fungerte disse som agenter for Sovjetunionen og var med å smugle inn ca 50.000 kroner fra Moskva for å finansiere opprør mot militærvesenet så landet kunne legges åpent til å bli en provins under Sovjet.»
http://www.krigshistorie.daastol.com/kapitulasjon.htm

———————-
Halvor Opgaard fra Alta-bataljonen forteller:
”Gunnar Sønsteby var på en fordragsturne i Alta i 1995 invitert av forsvarsforeningen. Jeg skulle være hans ledsager. Han ville se hvor ”Tirpitz» hadde ligget. På tur dit spurte han meg: ”Har du fått krigspensjon”. Jeg har ikke engang søkt, for Eitinger har uttalt at vi var ikke berettiget til å få noe. ”Søk med en gang”, sa Sønsteby. ”Søknaden vil få den hurtigste behandling som noen sinne er gjort”. Jeg søkte dagen etter. Etter 14 dager kom avslaget på søknaden. Senere har det ikke vært mulig å få kontakt med Sønsteby. Han hadde både hemmelig adresse og hemmelig telefonnummer .”

Det stemte nok det Sønsteby sa: ”Søknaden fikk den hurtigste behandling som noen sinne er gjort”. Sønsteby så vel for seg, at virksomheten mot ”Tirpitz” hadde betydelig større verdi enn hans egen virksomhet, som nesten var uten betydning for krigens gang, men Sønsteby fikk sikkert både sin krigspensjon og ikke minst god inntekt på sine skrytebøker som ga han en heltestatus.

Når man leser om krigshendelser i vårt land fra den 2. Verdenskrig, så er en forbausende stor del av krigshistorien forfalsket i ren ”Pravda-stil” med beviselige usannheter.

Mange av de som med livet som innsats, som f.eks. agentene i Alta, som var med og satte store krigshendelser på kartet, og sparte tusenvis av liv, ble glemt av seierherren etter krigen. mens knickers gutta har opphøyd seg selv til helter. ”Heltegjerningene” bestod for det meste av å leke gjemt med tyskerne, og etter krigen skryte om sine gjerninger i bøker og foredrag. Disse knickers gutta kunne vi med fordel ha vært foruten.

Skrytpavene tilhørte motstandsfronten (Milorg. eller Heimefronten), som i følge internasjonale bestemmelser var å anse som en krigskriminell virksomhet mot okkupasjonsmakten. Forfatter Egil Ulateig skrev i sin bok at disse organisasjon hadde minst over hundre mord av motstandere på sin samvittighet, og uten at mordene etter krigen, ble etterforsket. Noen drev ren kriminell virksomhet mot uskyldige ofre. Som straff for mordene kvitterte tyskerne med å henrette gisler i et større antall enn motstandsbevegelsene hadde henrettet. De lidende i denne virksomheten, ble de berørte etterkommere, uskyldige foreldre, enker og barn. Det er vel liten tvil om at den såkalte motstandsbevegelsen med sine drap, ikke gjorde noe som var avgjørende for krigens utfall, men var utelukkende til skade for land og folk.»
http://www.krigshistorie.daastol.com/tirpitz/index.htm

Boken «Prosessen mot Lindstrøm» av Hjalmar Markussen viser også ennå en slik politisk korsfestelse, med medias hjelp, etter oppdrag fra «brede, politiske kretser». Fridtjov Roald sier i Arbeiderbladet 3. marsd 1987 (nekrolog): «I ettertid har opinionen endret seg, og det er nå den alminelige mening at Lindstrøm ble offer for et spill for galleriet, der byråkrater og politikere måtte finne et offer«. Lindstrøm sier selv om prosessen mot seg den 1. November 1965 (iflg. boken til Markussen): «Jeg er den person i vårt land som har vært sterkest forfulgt av presse, politikere og politi. Jeg har aldri hatt den minste sjanse til å forsvare meg. Jeg har skrevet tusenvis av brev og flere bøker, men det er som å slåss mot gummiballer som bare spretter unna. I min forrige tilværelse hadde jeg visse faste begreper som fedreland, ære og troskap, men alt er blitt borte. Det eneste jeg har igjen nå er retten«.

Som vi vet så sviktet retten ham (også), fordi retten er oppdragstaker fra «brede, politiske kretser» i gjengen rundt Gerhardsen, Hauge, Stoltenberg. Forstemmende er det å se hvordan de virkelige krigshelter som Blindheim, Lindstrøm o.a. som hjelper sine krigskolleger med å prøve å få krigserstatning, pensjoner o.a. er alle de som blir tatt ned av systemet, mens de som tiltvang seg æren «gutta på skauen» eller knickersgutta» som noen kaller dem, ser ut til å alle gå klar av allting. Vi har belegg for å tro at det er samme som gjør seg gjeldende for disse som for krigseilerne, alle som kan ta æren, lyset, hederen og dermed makten bort fra «gutta på skauen», tas ned, og gjemmes bort for opinionen. Vi tror også at de ca. 100 nordmenn som ble drept etter krigen av MILORG, ble drept for å vite for mye, som kunne avsløre bedraget til en egnere krets etter krigen.

Tankene gikk også til Torbjørn Jagland (uten å frikjenne ham i å senere tute med ulvene, av frykt eller overgivelse til disse krefter han ser er sterkere enn seg), som i Haugestads bok nevnes i tospann med Førde, Evensen og Treholt, som også ble offer for et «komplott» om makten i Arbeiderpartiet, som Jens Stoltenberg vant, etter også Gro Harlem Brundtlands engasjement for hans kandidatur. Som vi vet av de forrige artikler i denne serien var også Gudmund Harlem, Gro’s far, med i kretsen rundt Jens Christian Hauge/Gerhardsen/Stoltenberg fraksjonen. Førstnevnte som noen hevder kuppet makten i Norge («Statsminsterkuppet» av Harald Berntsen), og også som med det kuppet «Arbeider»partiet.

Var alt dette alle disse menneskene ble utsatt for, ene og alene fordi de fremstod som konkurrenter til og til fare for Stoltenberg familiens og Deres venners hegemoni (definering av politikken) og «naturlige» arverekkefølge i norsk politikk, og ble for farlige utfordrere? Vi bare spør. Slik vil vi i tilfelle ikke ha det.

Takk til Arne Haugstad for hans integritet, også en sjelden ting i systemet, som vises allerede i prologen til «Kappefall».

Vi bør absolutt overlate til andre land å ta i bruk psykiatrien for å gjøre det av med meningsmotstandere, men vi trenger også å overlate til dem å ta i bruk også media, politiet (POT), rettsapparatet og andre statsinstitusjoner til samme formål.

Kunne noen bare si, unnskyld, vi har gjort en feil, og vi skal rette den opp snarest, så skulle vi lagt vår penn ned og kommet videre livet, men nei, det er så stille, så stille, – få bryr seg. Ihvertfall blant de som utøver makten, og resten er opptatt med sport og spill i alle kanaler og alle aviser (tilfeldig?). Ingen som vil rett, eller som vet lenger hva rett er.

For dem som kan se hvem som står bak, og hvordan det gjøres, vil mental forvirring i å søke å forstå at vi har myndigheter og rettsevesen som synes ute av takt med «folk flest», bli erstattet med sjelelig fred (Sannheten setter fri). Idet vi finner utav hvordan og hvorfor det er slik, at vårt system er gjennomgående korrupt, som følge av politiske interesser. At de ser ut til å tjene andre interesser enn vanlige folks interesser. Tåken vil lette, og en ser hvorfor allting er som de er, hvorfor næringsinteresser og politiske interesser alltid går foran vanlige folks interesser. Førstnevnte har litt mer muligheter til å delta i det skjulte og korrupte spillet, enn det vanlige folk har eller kan.

På Markussen’s spørsmål om han noensinne tror at han klarer å renvaske seg sier Lindstrøm: «Ja, vær sikker. kanskje ikke i min tid, skjønt jeg tror det, men saken som har vært ført mot meg, og som har gjort meg til Norgeshistoriens største forbryter, vil en gang bli oppklart. Og da vil den for all evighet stå som den største skamplett på norsk rettsvesen.» Han vil nok måtte dele trone med Treholt her for tittelen «norges verste forbryter». «Det er ikke mulig å komme uskadet gjennom en slik prosess, hverken fysisk eller psykisk. Jeg kan aldri bli menneske mer«, sa Harry Lindstrøm da rettsakene var over. Akkurat det vil sikkert flere kunne være enig med ham i, av de som har måttet gjennomgå det samme.

Må Gud velsigne Arne Haugestad, Markussen og deres like i sitt liv og arbeid, og for all del; alle ofrene likeså.

Lørdag 9. Juni, 2007.

Mvh. J.Johansen
Nordisk Tillitsmann
http://www.rikskanalen.no
http:/www.riksavisen.no

 Dele artikkel (Share article by Email)