Den senere tids avslöring av lögnen om at Irak skulle ha kjöpt uran fra det afrikanske landet Niger, har fört til at Storbritannias statsminister Tony Blair og USAs visepresident Dick Cheney befinner seg på tynn is.

I USA krever nå Lyndon LaRouche en undersökelse for å klargjöre 1) hva visepresident Cheney visste, 2) når han visste det, og 3) hva han gjorde vs hva han visste var sant. USAs tidligere ambassadör Joseph C. Wilson stod frem i New York Times og i TV-intervjuer og fortalte hvorledes han på oppdrag fra Cheney hadde reist til Niger og konstatert at Irak ikke hadde fått uran derfra.

Vår hjemlige makt-elite har definitivt også sitt å svare for. En rapport med tittelen «Ytringsfrihetens Pris i Det skjulte Norge» dokumenterer en rekke lovbrudd begått av Drammen byrett og Borgarting lagmannsrett. Rapporten er skrevet av Dag Hiåsen, leder for Folke-Aksjonen Mot Psykiaternes Overgrep (FAMPO). Den tar utgangspunkt i Bygdeposten-saken, hvor Buskerud-avisen Bygdepostens ansvarlige redaktör i september 2000 ble suspendert og senere sparket efter å ha trykket noen artikler, ledere og leserinnlegg om maktmisbruk i Norge. Rapporten ble trykket i ny og forbedret utgave 20. juni i år.

Bakgrunn: Torvholms arbeide for å avdekke ökonomisk kriminalitet innen fiskerinäringen.

For å anskueliggjöre dimensjonene i sakskomplekset, velger jeg å starte med å sitere Kjetil Haanes’ artikkel «No skulle Kåre ha levd» i Sunnmörsposten 17.07.01: «Torsk gjenoppstår som brosme, 800 tonn vert innraportert som 80 tonn og Island vert Grönland. Norsk fiskerinäring er i ferd med å verte synonymt med fusk og fanteri. Det er eit stempel verken näringa eller Norge som kyst- og fiskerinasjon kan leve med»

Så langt beskrivelsen av det som er avdekket. Lengre ute i artikkelen kommer forklaringen på overskriften. «For dei må ha visst, i alle fall dersom dei av og til tok seg bryet med å lese nokre av dei hundrevis av faksane frå den no avdöde fiskefusk-avslöraren Kåre Torvholm frå Moldtustranda.

Og her kjem forklaringa på tittelen til denne kommentaren. I det siste er det nemleg mange som har ringt meg og sagt: «no skulle han Kåre ha levd» eller «dette skulle han Kåre ha fått oppleve», etter kvart som fiskefusksakene har vorte rulla opp.

Fleire aktive fiskarar har også teke kontakt og sagt at «hadde du berre visst kor rett han Kåre hadde», og ein tidlegare sentral fiskeripolitikar og Torvholm-kritikar måtte til slutt også vedgå at «han Kåre hadde visstnok mykje rett, likevel.

Åtvara journalistar
Historia dömer, og domen kan vere nådelaus, ikkje minst for dei som vert avslörte for å ha spelt med falske kort. Enkelte av disse går i dag litt stille i dörene, mellom anna dei som i si tid kontakta journalistar og kom med råd om at journaslistane måtte halde seg vekke frå Kåre Torvholm. Viss ikkje, ville dei verte sett på som useriöse og ville få problem med å skaffe seg informasjon, vart det sagt. Kåre Torvholm ville ha sanninga fram, ikkje minst for å få slutt på at enkelte i maktposisjonar utnytta posisjonane til å skaffe seg fordelar. Dette ville han, fordi han ville ha rettferd og like vilkår for alle»

Årsaken til at jeg siterer en artikkel om Kåre Torvholms kamp mot ökonomisk kriminalitet, er at den sterkeste artikkelen som stod på trykk i Bygdeposten, handlet om drapstrusler mot Kåre Torvholm og to av hans näre medarbeidere, Torstein L. Hansen, som har skrevet hovedoppgave om fiskefusk, og FAMPOs leder Dag Hiåsen, som er bosatt i Sigdal – i Bygdepostens primäre dekningsområde.

Artikkelen er skrevet av Vegard Johnsen, som i dag er redaktör i Bygdeposten. Artikkelen, satt på trykk 18.01.00, har overskriften «Skal nöytraliseres». I den skriver Johnsen at det nylig var blitt avdekket i Sunnmörsposten at Kåre Torvholm hadde mottatt drapstrusler mot sine egne barnebarn. I artikkelen blir Hiåsen sitert på at truslene kommer fra Justisdepartementet.

Som et eksempel på de artikler som ansvarlig redaktör Irene Mjöseng satte på trykk i perioden 01.04 – 12.10.00 kan nevnes «Tvangsinnlagt uten grunn», hvor FAMPO kunne dokumentere at en kvinne i Bärum ble frihetsberövet tre ganger uten innleggelseserkläring. I tillegg til Bygdepostens artikler hadde lokalradioen Radio Modum en serie med navn «Det skjulte Norge«, hvor FAMPOs leder fikk slippe til med noe av det han kunne dokumentere av maktmisbruk i Norge. En tape ble avspilt som viste hvorledes Torvholm ble mottatt da han ringte statsministerens kontor for å spille av tapen som viste drapstruslene.

«Oslo Renholdsverk» var svaret han fikk da han ringte opp efterat telefonröret först var blitt slengt på. Samtalen med «renholdsverket» varte naturlig nok ikke lenge, og da Torvholm igjen ringte statsministerens kontor, var samme person igjen «blitt» sekretär Andersen.

13. september 2000 ble Mjöseng suspendert fra sin stilling som redaktör. 31. oktober ble hun oppsagt med öyeblikkelig virkning. Begrunnelsen for suspensjonen var at hun ikke ville efterkomme en anmodning fra Bygdepostens styreformann Björn Larssen, hvor han forlangte at hun ikke skrev mere om korrupsjon i Norge. Anmodningen var begrunnet med at Larssen hadde fått negative reaksjoner på artiklene i Bygdeposten fra eksternt hold. Hvilket hold dette var, kunne han ikke meddele avisens redaktör.

Til Drammens Tidende sa Larssen at Bygdeposten valgte å suspendere henne av hensyn til hennes egen sikkerhet; hun sa selv at hun var i reell fare fordi hun hadde ytret seg for meget (!)

Mjöseng gikk til sak for usaklig oppsigelse. I retttssaken var Bygdepostens begrunnelse for oppsigelsen en annen: Hovedpunktet var at Mjöseng ikke var villig til å innordne seg mediebedriftens grunnsyn, som innebar at Bygdeposten skulle drives efter lokalavis-konseptet, og at hun hadde bekreftet dette på styremötet 10. oktober. Referat fra mötet viser at det er falsk forklaring.

«Retten er enig med saksökte i at hun derved har fraveket avisens redaksjonelle grunnlag idet dette emne ikke er sammenfallende med det lokalaviskonspt hun som redaktör i Bygdeposten er bundet av» fremholder dommer Hagelund i Drammen byrett. Enhver bör se at dette er absurd. At en avis drives efter et lokalaviskonsept, vil si at den skal väre god på lokalt stoff, ikke at visse emner står på en forbudsliste. En annen sak er at artiklene om maktmisbruk hadde lokal tilknytning, f.eks. gjennom organisasjonen FAMPO, registrert med adresse Solumsmoen. Til alt overmål understreket dommeren at Mjöseng fortsatte å skrive om maktovergrep til tross for oppfordring fra avisens styreformann om å la dette väre.

Mjöseng påkjärte slutningen. I påkjäringen knuste Hiåsen Drammen byretts argumenter, og Borgarting måtte gå imot byretten på samtlige punkter. Det betöd imidlertid ikke at Mjöseng fikk medhold; Borgarting hadde sin egen vri. Lagmannsretten skriver i sin slutning at det fremstår som «åpenbart at Mjöseng er blitt påvirket av Hiåsen og/eller FAMPO i den grad at det kan reises berettiget mistanke om ikke denne påvirkning har hatt innvirkning på hennes redaksjonelle linje og dermed på hennes uavhengighet».

I radioserien «Det skjulte Norge» fortalte Mjöseng om hvorledes Hiåsen advarte om konsekvensene av å skrive om maktmisbruk i Norge. Man inviteres herved til å tenke over paradokset åpenbart påvirket/ beviselig advart. Dessuten er lagmannsrettens åpenbarte påvirkning spekulativ; ingen forsök på å påvise påvirkning fremföres.

Bygdeposten-saken viser klart at Hiåsen/ FAMPO ikke skulle slippe til i norsk presse. I «Ytringsfrihetens Pris i Det skjulte Norge» dokumenteres at begge rettsinstanser har underslått dokumenter i saken. Det kvalifiserer til betegnelsen mened. I tillegg kommenteres andre forhold.

Rapporten siterer fra «Rettsbok fra Nord-Troms tingrett»: «Hun kan ikke se at dette (pressedekning) har negativ virkning for barna. Etter rettens syn viser imidlertid dette at Jensen ikke er i stand til å ta barnas perspektiv. Barna burde klart värt skånet for eksponeringen i media. Det er beklagelig at verken mor eller andre har bidratt til dette». Sitatet gjelder den såkalte Kvänangen-saken, hvor Svanhild Jensen er blitt fratatt sine barn pga angivelig lav IQ. Hvem innbefatter «eller andre»? Er det en meddelelse til journalistene – som måtte halde seg vekke frå Kåre Torvholm? Det skulle väre selvfölgelig at en domstol ikke har noe med å frabe seg pressedekning, selv om det aldri så meget skjer under dekke av «å ta barnas perspektiv».

I Fredrikstad-avisen Demokraten hadde forsker Joar Tranöy et leserinnlegg om den fremferd han ble utsatt for da han ble presset/ skviset vekk fra sin stilling som 1. amanuensis ved Högskolen i Östfold. Det som så skjedde, var noe så uvanlig som at Demokraten ble innklaget for Pressens Faglige Utvalg (PFU) og dömt pga et leserinnlegg! PFU begrunner det slik: «Pressens Faglige Utvalg konstaterer at det påklagde leserinnlegg inneholder sterke personangrep, personangrep som, hvis de hadde forekommet i en redaksjonell reportasje, hadde utlöst retten til samtidig imötegåelse».

I «Ytringsfrihetens Pris i Det skjulte Norge» påpekes hvorledes denne dommen frontalkolliderer med at «Vestlandsnytt» i 2000 uimotsagt fikk smöre ut påstander om Oddmar Remöy – som ble begjärt tvangsinnlagt av Sunnmöre Politikammer. Innleggelsesbegjäringen ble stöttet av en bisarr begrunnelse fört i pennen av Gro Harlem Brundtlands tidligere statssekretär Björn Martin Aasen. Demokraten ble dömt av fölgende tunge PFU-team: Thor Woje, Catharina Jacobsen, Odd Isungset, John Olav Egeland, Marvin Wiseth og Grete Faremo.

Cheneys og Blairs lögner ledet til krigen mot Irak – en krig som ennå ikke er over. Den ytringsknebling som avdekkes i «Ytringsfrihetens Pris i Det skjulte Norge» er et annet eksempel på at lögner og tildekking av sannheten bärer galt av sted. Den som er oppriktig interessert i å gjöre noe med ytringsfrihetens kår i Norge, oppfordres til å bestille rapporten. Den kan bestilles via fampo@hotmail.com, eller ved å ringe forfatteren på 92 82 59 79.

av Erik Strand

Denne artikkelen ble sendt som e-postutsendelse av den internasjonale organisasjonen Schillerinstituttets svenske avdeling i august 2003 og er ikke skrevet på vegne av FAMPO. Den ble trykket i avisene Samfunnsliv og Friheten.

 Dele artikkel (Share article by Email)