Politikerne våre er valgt av enkeltindivider, men på en eller annen finurlig måte så ender de alle som en opp med å arbeide for bedrifter, staten og institusjoner, og ikke for enkeltmenneskene ved å søke å beskytte eller ivareta sistnevntes tarv mot de førstnevnte. De skulle beskytte oss mot Staten, men de har blitt Statens håndtlangere. De påstår at det som er godt for bedriftene er godt for individene. Vi skal se litt nærmere på den påstanden.

Min påstand; Hvor individene har det bra så skaper DE selv de gode bedriftene. Det er det motsatte av hvor støtten og politikken leder oss idag. La enkeltindividene få beholde mer disponibel inntekt, skatteletter m.v., så vil de selv ordne resten. Ikke som nå hvor all skattelette og økonomiske virkemidler og incentiver er rettet mot bedriftene, og mest; dens kapitalsterke eiere.

Argumentet er at kapitaleierne skal få mer penger å investere i norsk arbeidsliv. Hvorfor skal ikke vanlige mennesker få mer penger mellom hendene til å investere i norsk arbeidsliv? Spiller det noen rolle hvem som investerer? Hvorfor og hvordan har den motsatte virkelighet festet seg i politikernes mentalitet? Hvilken psykologiske mekanismer ligger bak denne dreiningen av fokus?

”De rikeste får skattelette. De fattigste får klippet bort sine siste velferdsgoder. Det er omtrent så demokratisk som en knyttneve i øyet”. Christian Fuhrer, østtysk prest (DN 7.nov. 2004)

Politikerne er i utgangspunktet vanlige mennesker som deg og meg, som søker makt og innflytelse, for sine forskjellige motivasjoner, – ofte økonomiske. Kan også være enklere mekanismer som å bli sett, bli hørt, få være noen. Når politikerne introduseres i det politiske miljø, så kommer de ikke med i den politiske elite uten at de sier de rette tingene, mener de rette tingene, – og gjør de rette grepene. Vi har sett hvordan corporate media har evnen og viljen til å løfte opp de de vil, og knuse dem de vil, les: de som ikke sier og gjør som forventet av dem. Uten denne støtten kommer aldri en politiker i posisjon. Dette vet enhver som har prøvd seg innen politikken. Spørs bare hvor mye en er villig til å prostituere seg for å kunne fortsette. Les; Hvor stor integritet en har. Makthungeren og grådigheten er oftest større enn integriteten.

Når de etter hvert har nådd den politiske eliten så introduseres de til en ny verden, de får invitasjoner til for eksempel bryllup hos Rimi-Hagen (Bondevik m.fl.), omgås Røkke og andre kapitalsterke som er ”in” i tiden (Sponheim m.fl.), mange flere eksempler kan presenteres, og denne politikeren vil smått om senn vende fokus bort fra de som valgte ham, mot sine nye ”venner”, som bruker ham, mens han i sin enfoldighet ikke evner å se dette, men bare blir svært smigret hvordan de ”høyt på strå” plutselig omfavner ham/henne. Han tror virkelig det er i kraft av sin person de tar ham ”inn i varmen”, i sin sirkel av venner, og ikke som det er; bare i kraft av hans posisjon.

Vi snakker ikke om korrupsjon i den vanlige betydning av ordet, kontanter under bordet, men mye mer er der en skjult korrupsjon forbundet med dette, ved at politikeren har funnet sine venner, hvilket han kan profittere på ved senere anledning, etter politikergjerningen, det være seg en god jobb, eller det corporate miljø behjelper politikerens videre fremgang i den politiske verden, eller ambisjonstilfredstillelse på andre måter. Politikeren soler seg i lyset av å bli innlemmet i den sosiale eliten, og vil heretter identifisere seg med sin nye gruppe mer enn de som han ble valgt av, og hvilken interesser han skulle påta seg å ivareta. Heretter er han en av dem, og ikke en av oss. Denne samrøre mellom corporate og politiske elite utgjør plutokratene (les: rikmannsvelde).

Når politikeren, uansett hvilket parti det er, eksemplene er mange, så kommer i regjeringsposisjon, så føler han seg nå som en virkelig bedriftsleder for AS Norge, og han yter rause bidrag, og hans nye venner, de som løftet ham opp, får store bedriftsøkonomiske fordeler av samarbeid med statsbedriftens forskjellige avdelinger, om det er neven i Statoils pengekiste, eller tilgang til Statens støtteapparater, alt for sine nye venner.

Hele statsapparatet; rettsapparatet, politi, likningsvesen, m.m., står klar til å beskytte disse plutokratenes interesser, mye mer enn dine og mine interesser. Justisvesenets høyeste prioritet er å beskytte borgerskapet og klassedelingen mot massene. Det vet enhver som har prøvd å gjøre noe, og opponere mot et slikt falskt og urettferdig system. En bør ikke opponere mot dette systemet uten at en har rygg sterk nok til å ta konsekvensene. Du blir tatt ned av noen av systemets instanser før eller siden. Ligg lavt, og tut med ulvene, og du slipper bråk, og kan kanskje profittere på å bli en tjener for dette systemet, og det er nettopp det de aller fleste gjør. Dessverre, for vanlige folk. Til nytte for plutokratene og deres økonomisk orienterte tjenere. Det var jo slik de ville ha det. ”Knel for mammon, din Gud, du din dåre”. Den som ikke vil, han skal. – Skam over de likgyldige, og de bevisste bakstreverske. De er i samme båt, og har samme ansvar for tingenes tilstand.