Et foredrag av Svein Ødegården, brigader og forsker ved Forsvarets Forskningsinstitutt holdt på kampanjen Nei til nye NATOs seminar 2. nov. 2003

I 1999 kom to viktige styringsdokumenter for norsk fremtidig forsvarspolitikk:

Stortingsmelding 38: ”Tilpasning av Forsvaret til deltagelse i Internasjonale Operasjoner” og: ”NATOs nye strategiske konsept”

For den enkelte offiser ble også 1999 et merke år – fordi de som begynte som befal i Forsvaret etter 1. januar 1999 kan i fremtiden BEORDRES til utenlandstjeneste. Tidligere har jo norsk deltagelse i utenlandsoperasjoner vært basert på frivillighet, men slik er det i prinsippet ikke lenger.

Etter Berlin murens fall har særlig USA vært på jakt etter nye oppgaver for NATO. I det siste har vi hørt uttalelser fra administrasjonen i Washington om å omdanne NATO til en ”TOOLBOX” (verktøykasse) for bruk i global sammenheng. Det er her jeg føler at både Norge og de andre NATO-landene alt for lett har glidd inn i rollen som USAs støttespillere for et amerikansk ønske om å bruke NATO i sin streben etter et Globalt Hegemoni.

Jeg skal i det etterfølgende forsøke kort å peke på noen viktige elementer som jeg mener er fremtredende i denne utviklingen av NATO som har funnet sted det siste tiåret – og prøve å sette denne utviklingen i sammenheng med USAs overordnede økonomiske, politiske og militære målsetninger om et globalt hegemoni – for ikke å si utviklingen av et nytt imperium.

I dag er ikke forsvar mot verdenskommunismen og Sovjetunionen lenger den primære unnskyldningen for å ha en gigantisk militærindustri og drive såkalte humanitære intervensjoner mot alt som kan lukte av trusler mot amerikansk kontroll av verden – i dag er ”krigen mot terror” det viktigste politiske budskap fra Washington.

I denne ”krigen” har også USA (Patriotic Act og militærtribunaler) fått med seg en rekke andre land som driver sin egen krig mot ”terror” (Russland i Tsjetsjenia, Tyrkia i de kurdiske områdene, Kina i vestlige muslimsk-dominerte områder i Xinijang-provinsen (uigurske muslimer) og India (fullmakter som gir regjering, forsvar og paramilitære immunitet mot straffeforfølgelse fra enhver handling utført for å bekjempe ”terrorisme”; The Prevention of Terrorism Ordinance) i Kasjmir – Singapore (Internal Security Act), Malaysia (Malaysias Sikkerhetslov), Zimbabwe (pressefolk som omtales som terrorister), Egypts såkalte nødrettslover, for ikke å snakke om Israels kamp mot palestinske ”terrorister” i de okkuperte områdene på Vestbredden og i Gaza.

Særlig etter at USA fikk en republikansk administrasjon har fokus de siste to år vært rettet inn mot hvorledes denne kampen mot terrorisme skal føres, selv om ”krig mot terror” allerede ble uttalt som et viktig sikkerhetspolitisk mål allerede på 80-tallet i president Reagans tid. Utenriksminister Georg Shultz hadde den klare oppfatning at:
”terrorismen måtte møtes med styrke og vold, ikke med utopiske legale midler som mekling, forhandlinger og lignende, som bare ville bli oppfattet som et tegn på svakhet”[i].

Det har i kjølvannet av 11. september åpenbart seg en tydelig politisk meningsforskjell mellom USA og Europa om hvordan man best løser problemet med internasjonal terrorisme. USA som verdens eneste gjenværende supermakt og i kraft av sin overlegne militære dominans har stått fast på sin tidligere uttalte strategi i kampen mot terror og gått inn for å bruke harde militære virkemidler, mens de fleste europeiske land har valgt å satse mer på diplomatiske løsninger og søke mot terrorens årsaker og gjøre noe med de underliggende årsakene.

Den ikke ukjente amerikanske politiske aktivist, forfatter og professor i lingvistikk ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) – har som en kommentar til sine landsmenns ”krig mot terror” – kommet med det råd til politikerne i Washington at kanskje den beste måten å redusere faren for terrorangrep rundt omkring i verden på – er ”å selv slutte med å delta i den”! Han nevner i den sammenheng opp en lang rekke eksempler fra USAs støtte til statsterrorisme rundt omkring i verden (Indonesia (Øst-Timor), Tyrkia, (10 000 er av døde, 2-3 mill flyktninger og 3500 landsbyer i ruiner) Nicaragua, Palestina, Colombia, Guatemala, Chile, Sør-Afrika med flere).

Barnepsykologen Piagèt fant ut at et barn først i 4-5års alderen er i stand til å forstå at når andre er slemme mot en – da kan det ha noe med egen atferd å gjøre. Sagt med andre ord må man ha nådd 4-5års stadiet for å stille seg selv spørsmålet; kan årsaken til at de hater oss ha noe med mine egne handlinger å gjøre? – Kan vi av dette slutte at regimet i Washington DC ennå ikke har nådd dette nivå i sin sosiale utvikling? – eller er der andre viktige maktpolitiske elementer som gjør at man ikke kan eller vil stille seg det spørsmålet i Pentagon og det Hvite Hus.

17. september 2002 kom der et dokument fra det Hvite hus med tittelen: ”The National Security Strategy of The United States of America” (nss) – også kort benevnt; ”Bush-doktrinen”(http:www.whitehouse.gov/nsc/print/nssall.html). I dette dokumentet snakkes det varmt om viktigheten av ”freedom, democracy and free enterprise” og om viktigheten av diplomati og internasjonalt samarbeid for bl.a. å bekjempe internasjonal terrorisme. Det er selvsagt viktig å ta på alvor det USAs president sier, men vel så viktig er det å se på hva USA gjør og ikke minst har gjort rundt om i verden etter 2. verdenskrig. Sist men ikke minst er det en god indikator på hvorledes USA tenker å se på hvorledes de stemmer i FN.

Hvorledes opptrer USA overfor ”egne” terrorister og ”venners” statsterrorisme?

Her er hva de to siste amerikanske presidenter har uttalt om terrorisme:
I 1998 sa Clinton i en tale i FN: ”What are our obligations? – To give terrorists no support, no sanctuary”.
Bush uttalte i en tale 21. november 2001 følgende: ”Amerika har et budskap til verden: Dersom dere huser terrorister (se listen nedenfor), er dere terrorister. Dersom dere lærer opp og bevæpner en terrorist (The School of Americas (SOA) i Fort Benning, Georgia) er dere en terrorist. Dersom dere forsyner eller finansierer en terrorist (Contras – se ICJ sin dom) er dere en terrorist, og dere vil bli trukket til ansvar av USA og deres allierte”

I kontrast til hva USA sier – gjør de noe annet; I noen tilfeller bomber man et land fordi vedkommende land ikke følger opp pålegg fra sikkerhetsrådet (Jugoslavia, Irak) – i andre tilfeller kan landet bryte så mange resolusjoner fra SR de ønsker uten å bli ”bombet” (Israel) – dette blir i store deler av verden oppfattet som dobbeltmoral og hykleri og at USA har andre underliggende motiver for sine intervensjoner enn forsvar for menneskerettigheter og internasjonal rett.

Vi må her minne oss selv på at USA er faktisk det eneste landet i verden hittil som er dømt for internasjonal terrorisme av FN-domstolen i Haag (ICJ), og kort tid etter la ned veto mot to Resolusjoner i SR som ba om at alle land må rette seg etter avgjørelser tatt av ICJ i overensstemmelse med internasjonal rett og stanse all militær og paramilitær ktivitet rettet mot Nicaragua (s 81 – Myke mål: landbrukskollektiver og helsestasjoner)

1: S/18250 i det 2704 møte i SR 31. juli 1986
2: S/18428 i det 2718 møte i SR 28. oktober 1986

og i Hovedforsamlingen stemte i mot sammen med Israel, (Honduras avstod) A/RES/42/159 (7/12 1987) en resolusjon som tok sikte på å bekjempe internasjonal terrorisme og komme frem til en måte å skille terrorisme fra legal frigjøringskrig på.

Vi kan i denne forbindlese også trekke frem noen eksempler på Terror-handlinger /statsterrorisme som USA / CIA selv har stått bak eller støttet:
A: Bilbombe utenfor en moske i Beirut i 1985 – 80 døde og 250 sårede
B: Bombingen av en farmasøytisk fabrikk (Al Shifa) i Sudan i august 1998 som førte til at flere tusen døde av sykdommer – da denne fabrikken var den eneste i Sudan som produserte billige medisiner mot bl.a. malaria og tuberkulose og som de fattige i landet var helt avhengige av – er det dette som kalles ”collateral damage”?
C: Støtte til Israels invasjon av Libanon (ca 20 000 døde) m påfølgende aksjoner i 93 og 96 (Qana-massakren 18 april 1996) og støtten til Israels okkupasjon og drap på sivile palestinere til nå (pr 22. oktober 03): 2194 palestinere (211 israelere) hvorav 414 palestinske barn (32 israleske barn) (forholdet er altså ca 10 voksne palestinere for hver israeler og 13 drepte palestinske barn for hvert israelsk barn)
D: Indonesias overgrep på befolkningen i Øst-Timor (CIA om Suharto: ”He is our kind of guy”)
E: Rasseringen av det sivile samfunn i Irak med over 1 000 000 døde – som iflg M. Albright ”var verd prisen”.
F: Bombingen av Serbia – som var en krig i strid med folkeretten (Brudd på Freden er den groveste krigsforbrytelse iflg. Nürenberg domstolen).
G: 16 sept 2001 – ba USA Pakistan å stanse all matvarehjelp til Afghanistan med resultat at mange hundre døde av sult pga de stengte grensene.

Terrorister bosatt i USA:

En rekke personer er i sine hjemland dømt for terrorisme, tortur og drap, men lever et trygt og godt liv i USA – her er noen utvalgte eksempler:
Cubanske flykaprere bosatt i Florida (pr aug 1996 3 stk)
Guatemalas tidl forsvarsminister Hector Gramajo (dømt for massakrer og tortur av m.a. søster Dianna Ortiz
El Salvadors tidl. forsvarssjef Jose Guillermo Garcia dømt for å ha ledet dødsskvadroner som drepte tusener – bor i Florida i likhet med:
Garcias etterfølger Carlos Eugenio Vides Casanova (sjef for nasjonalgarden) dekket de som drepte og voldtok 3 amerikanske nonner i 1980
Haitis tidligere (under Duvalier) innenriksminister og forsvarsminister; Luckner Camronne.
Oblt i Hæren Paul Samuel Jeremie dømt til 15 års fengsel for tortur mot opponenter til Duvalier-regimet (rømte i 1988)
En annen anklaget for tortur (viste frem de blodige ofrene på TV) General Prosper Avril reddet og flydd ut av USA til Florida i 1990
I Aristids eksilperiode fra 91-94 drev en 7000 mann stor styrke som med drap, voldtekter, kidnappinger og tortur av 5000 haitianere. Sjefen for styrken Oberst Carl Dorelin lever i dag i Florida.
Leder for en dødsskvadron på Haiti som drev med drap, tortur, offentlig fysiske overgrep, brannstiftelse i fattigkvarter og mutilering med masjeter i etterkant av kuppet mot Aristide; Emanuel Constant (for øvrig på lønningslisten til CIA) – lever i dag i New York
Av andre haitianere med blod på hendene – og som bor i USA er Gen Mai Jean-Claude Duperval og Ernst Prud’homme
Armando Fernandez Larios medlem av en chilensk militær-avdeling ansvarlig for tortur og henrettelse av minst 72 politiske fanger i mnd etter kuppet i 1973 bor i dag i USA.
På Hawaii bor i dag en av lederne for den tekniske skolen i Buenos Aries ”Escuela Mecanica”; Admiral Jorge Enrico
General Sintong Panjaitan ansvarlig for bl.a Santa Cruz massakrene på Øst-Timor i 1991 bor også i USA
General Mansour Moharari – sjef for fengslene i Iran under sjahen har bodd i USA i mange år
20 tidligere Sør-Vietnamesiske offiserer som har vedgått omfattende bruk av tortur og andre brudd på MR bor i dag i California.
I tillegg kommer alle de tidligere diktatorene som USA har reddet ut etter at de ble jaget fra landene de terroriserte, slik som for eksempel ”baby Doc” Duvalier sammen med dennes politisjef Joseph Michel Francois.
Hvor dro personene bak det mislykkede kuppet mot Hugo Chaves i Venezuela i vår? – jo de dro til en trygg beskyttet tilværelse i Florida!

USAs NATO-allierte herunder Norge forventes å delta i finansieringen og med delkomponenter til en militær organisasjon USA fullt og helt bestemmer bruken av, fra nasjonale forsvar til ”out of area – operations”. Et hovedproblem med den norske regjeringens forsvarspolitikk er at den gjennom sin politikk legger opp til en forsvarsstruktur som er skreddersydd for deltagelse i USAs globale militære intervensjoner, men som i mye mindre grad er egnet til et nasjonalt forsvar.

USA har i alle år etter NATOs opprettelse og under hele den kalde krigen vært sett på som en garantist for norsk og europeisk sikkerhet. Norge står i dag sammen med Tyrkia utenfor EU og dersom EU velger å bygge opp en egen forsvarsorganisasjon uavhengig av NATO vil dette sette et press på Norge til å velge hvem vi i fremtiden bør satse på for å trygge vår egen sikkerhet – USA eller Europa, eller er det mulig å satse på begge sider av Atlanteren? Dersom Norge skulle bli tvunget inn i en situasjon hvor det må foretaes et valg – hvilke konsekvenser vil det i så fall få for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk? Følgene av en slik utvikling reiser derfor en rekke spørsmål:

– Er USAs globale interesser sammenfallende med de øvrige europeiske lands interesser?
– Er Norge best tjent med å følge EU eller USA sin vei?
– Hvor går i så fall EU?
– Hvilken vei går NATO?
– Hvilke mulige sikkerhetsbehov har Norge i årene fremover?
– På hvilken side av Atlanteren kan i så fall disse sikkerhetsbehov best ivaretaes?
– Hva slags forsvarspolitikk bør derfor Norge føre i årene som kommer?

Dersom man skal kunne sammenlikne USAs og europeiske lands utenrikspolitiske mål og interesser – herunder norske interesser – kan det være klargjørende å se på hva som er USAs uttalte politiske ambisjoner i lys av NATOs nye strategiske konsept (NSK). Leser vi NSK med USAs politiske og strategiske mål i bakhodet er det påfallende å se hvor tett opp til USAs egeninteresser NSK legger seg – og i forbausende liten grad samsvarer med små europeiske lands interesser. Man må nesten spørre seg selv om norske politikere har underskrevet NSK i søvne.

Hvilke er så USAs overordnede politiske mål?

Amerikansk utenrikspolitikk henger ofte sammen med landets innenrikspolitikk. Fire områder kan trekkes frem som dominerende:

1. Global frihandel og fri markedsøkonomi.

I amerikansk språkdrakt er dette synonymt med ”freedom, democracy and free enterprise” som det heter i nss eller Bush-doktrinen (se ovenfor). Dette er et helt sentralt område fordi dette er vesentlig for USAs egen økonomi. Mange av de største multinasjonale selskapene i verden har sin hjemmebase i USA. Disse selskapene spiller en ikke uvesentlig rolle som politiske aktører innad i USA, men også som utenrikspolitiske aktører over hele verden. Gjennom sin økonomiske støtte direkte til politikere og til politiske partier utøver de en betydelig makt. (Halliburtons bidrag til Bushs valgkampanje og visepresident Cheneys tette bånd til samme firma). Det er for eksempel helt utenkelig å kunne bli valgt til USAs president uten støtte fra disse selskapene. ”Gjelden” betales tilbake i form av lovgivning og oppdrag (for eksempel Halliburtons entrepriser i Irak – som er tildelt uten noen form for anbudsrunder) som er gunstig for selskapene. I dagens sittende regjering i Washington er det særlig energisektoren som har sterk innflytelse.

Men nære bånd mellom amerikansk næringsliv – og da særlig til de store multinasjonale selskapene og amerikanske politikere har lange tradisjoner. Når båndene blir for tette skulle man tro at dette kunne føre til habilitetsproblemer og at amerikanske interesser i andre land kan bli direkte påvirket av enkelte politikeres personlige økonomiske interesser. I sin tid ble for eksempel brødrene Dulles (den ene utenriksminister og den andre sjef for CIA) med sine sterke bånd til United Fruit som på 50-tallet opererte i Guatemala nærmest som en stat i staten, mistenkt for å ha hatt personlige interesser av å styrte president Arbenz i hans forsøk på å gjennomføre en mer rettferdig fordeling av eiendomsretten til jord i landet, noe som ikke var sammenfallende med United Fruit sine interesser som på denne tiden kontrollerte store deler av den dyrkbare jorden i landet og hadde monopolisert bananeksporten. I dag er liknende mistanker rettet mot flere sentrale medlemmer i Bush-administrasjonen for å ha hatt personlige økonomiske motiver innen oljeindustrien for å få USA til å intervenere i Irak for derved å kunne få bedre kontroll med Iraks olje og derved bli mindre avhengig av oljen fra Saudi-Arabia.

USA har gjennom de siste års WTO-forhandlinger også vært en sterk pådriver for at land i den tredje verden skal åpne opp sine markeder for utenlandske (les: amerikanske) investeringer og handel med varer og tjenester – noe som selvsagt vil være til stor nytte for alle store multinasjonale selskaper, men kanskje ikke være sammenfallende med fattige lands interesser.

2. Støtte til egen militærindustri.

USA er en av verdens største våpenprodusenter og landet satser enormt på militærteknologisk forskning. For våpenindustrien betyr militære konflikter økonomisk vekst. Denne industrien lever godt i tider med kald krig og internasjonal uro. Det er kanskje ikke tilfeldig at Islam nå har erstattet kommunisme som den store trussel – nå når kommunismen ikke lenger ser ut til å være en trussel. Det som i dag ser ut til å bli de store satsningsområdene innen teknologi som vil ha direkte relasjon til den våpenteknologiske utvikling er nanoteknologi og laserteknologi.

I dag har Bush-administrasjonen greid å skremme amerikanske skattebetalere til å tro at for eksempel Nord-Korea og Iran representerer en reell trussel mot USA. Også Irak var med i dette trusselbilledet for et knapt år siden. Realitetene i den irakiske trussel ser nå i ettertid ut på å bygge på sviktende grunnlag – noe som også er innrømmet av USAs viseforsvarsminister Wolfowitz. Viktigheten av å skape frykt i befolkningen – er et vesentlig element for å få støtte til å fortsette våpenkappløpet – velkjent fra den kalde krigens dager – til i dag hvor ”Rogue States” og islamske fundamentalister har overtatt rollen fra verdenskommunismen som skremselselementer for det amerikanske folk. Redselen for å bli angrepet med langtrekkende atomraketter fra en av disse ”røverstatene” har bidradd til en generell støtte i befolkningen til å bygge opp et skjold mot interkontinentale missiler gjennom milliardkontrakter til våpenindustrien noe som i sin tur vil gi USA muligheten for å utvikle en avansert laserteknologi i verdensrommet. Utviklingen av et slikt system kan gi grunnlag for et liknende teknologisk kvantesprang i amerikansk favør som mikroprosessoren i sin tid var en ”bi-effekt” av månekappløpet. At en missillevert atomladning (med avsenderadresse) vil bety selvmord for ethvert land som måtte prøve på noe slikt mot USA – spiller mindre rolle, det viktigste er å få folk til å tro på påstanden.
(som parantes bemerket er det jo noen som påstår at nordmenn er Europas mest naive befolkning – men her tror jeg faktisk at amerikanerne selv overgår oss. Hvorfor blir ikke slikt tøv gjennomskuet?).

Muligheten for at en atomladning vil sprenges på amerikansk jord via en postforsendelse eller i en container (uten avsenderadresse – den vil ”fordampe” sammen med alt annet i bombens 0-punkt) er nok vesentlig større – og vesentlig enklere å få til – for den som måtte ønske å utføre en slik terrorhandling mot USA. Mange mener at dersom ikke USA snart legger om sin utenrikspolitikk og kommer frem til mer fornuftige løsninger på hvorledes bekjempe terrorisme (kanskje først å stille seg spørsmålet 4-5åringer har lært seg å stille – se Piagèt ovenfor), så er det mer et spørsmål om tid enn et spørsmål om muligheter før et slikt skrekk-scenario åpenbarer seg.

Er det for kynisk å påstå at enkelte politiske konflikter kan det være både politisk og ikke minst økonomisk lønnsomt å holde liv i? Hvorfor løser ikke USA den israelsk – palestinske konflikten siden denne er en viktig kime til terrorisme og uro i hele Midt-Østen, så lenge USA selv sitter med nøkkelen til å gjøre det? Men dersom det ble en rettferdig fred i Palestina ville kanskje frustrasjonen blant de store folkemassene i regionen rette seg mot sine egne korrupte og diktatoriske regimer, og derved øke faren for at USA mister sine viktige støttespillere i området.

En stabil fredelig region preget av demokrati og rettferdighet vil også være dårlige kunder hos de amerikanske våpenprodusentene. For å belyse dette poenget kan følgende begrunnelse fra en av Lockheed-Martin sine ledere trekkes frem: ”Siden vi nå har solgt så mange av disse avanserte jagerflyene til så mange land – hva om noen av disse landene skulle snu seg mot oss?” (noe som også har skjedd en rekke ganger) Logikken er klar – ved å selge avanserte våpen til flest mulig ligger det samtidig innebygget en forutsetning for at dersom USA skal beholde sin militære overlegenhet må det utvikles ennå bedre, ennå mer avanserte – og ennå dyrere jagerfly (og tilsvarende andre våpensystemer). På denne måten henger den amerikanske utenrikspolitikken nært sammen med landets våpenindustris egeninteresser. Men også her er det helt avgjørende å opprettholde frykten som et viktig element for å få aksept for gigantoverføringene til forsvarsindustrien.

3. Motarbeide alle politiske konkurrerende system.

Alle tilløp til politiske system som ”lukter” av kommunisme eller sosialisme har det vært – og vil det fortsatt være viktig å desstabilisere og motarbeide – ofte gjennom direkte militær intervensjon. Sosialisme medfører ofte nasjonalisering av viktig industri, omfordeling av eiendomsretten til jord, opprettelse av fagforeninger med mer – noe som alt hindrer USA (og de multinasjonale selskapene) sitt mål om kontroll med alle ledd i en produksjonsprosess fra råvare til ferdig produkt. Slike politiske målsetninger er en av de viktigste årsakene til at USA etter annen verdenskrig enten direkte eller indirekte har vært involvert i alle verdenshjørner for å styrte eller undergrave regimer som har hatt sosialisme og nasjonalisering på programmet. Særlig landene i Mellom- og Sør-Amerika har fått merke på kroppen den amerikanske agribuiness-industriens makt og innflytelse på amerikansk utenrikspolitikk – ”Food is power”; for å sitere en tidligere amerikansk landbruksminister (Earl Butz).

I et dokument kalt ”Rettledning for Forsvarsplanlegging i finansperioden 1994-1999” utgitt i februar 1992 av Det Nasjonale Sikkerhetsrådet, Utenriksdepartementet og Pentagon i felleskap heter det mellom annet: ”Vår fremste målsetting er å forhindre fremveksten av en ny rival, enten innenfor området av det tidligere Sovjetunionen eller andre steder, som representerer en trussel i samme størrelsesorden som den Sovjetunionen utgjorde. Dette nødvendiggjør at vi må forhindre enhver fiendtlig makt fra å dominere noen region hvis ressurser, under samlet kontroll ville være tilstrekkelig til å skape en verdensmakt. Disse regionene er Vest-Europa (tenk det – jeg trodde ikke Europa var noen trussel mot USA?), Øst-Asia, områdene under det tidligere Sovjetunionen og Sydvest-Asia….Endelig må vi opprettholde mekanismene for å avskrekke potensielle konkurrenter fra noensinne å strebe etter en regional eller verdensomspennende rolle”.
Leser vi dette i sammenheng med NSK hvor det i art 27 heter: ”NATO har forpliktet seg til et sterkt og dynamisk partnerskap mellom Europa og Nord-Amerika til støtte for de verdier og interesser vi deler”…er det lett å komme til den konklusjon at det i NSK legges opp til en forsvars- (angreps-?) strategi som er tett sammenfallende med USAs uttalte egne strategiske ambisjoner. Gjennom NSK klargjøres det også at NATO må være den viktigste kanalen for USAs innflytelse og deltakelse i europeisk sikkerhetspolitikk. Det er på dette grunnlag vi forstår USAs motstand mot at EU ønsker å bygge opp en egen Forsvarsorganisasjon ved siden av – og uavhengig av NATOs kommandosystem – og derved også uavhengig av USAs innflytelse.

At USA har vært og er en støttespiller for de verste despoter og diktaturer rundt om i verden er vel kjent – bare de var antikommunistiske nok. Det er også vel kjent at USA ønsker og har klart å motarbeide, desstabilisere og styrte regimer som førte en for uavhengig (av USA) politikk – og det selv om de regimene det gjaldt var lovlig valgt eller ikke. På denne måten har USA i flere tilfeller kommet til å støtte svært brutale regimer mange steder i verden. At dette senere har slått tilbake på USA selv har de ved flere anledninger smertelig fått erfare. Det burde være nok å minne om at både Osama Bin Laden og Saddam Hussein i sin tid ble støttet av USA.

Det saudiarabiske kongehuset har i alle år vært en viktig amerikansk støttespiller i Midt-Østen, et regime som i alle år har figurert høyt på listene til Amnesty International som et av de mest brutale og undertrykkende regimer i verden. Det er kanskje ikke tilfeldig at de siste års større terrorangrep mot amerikanske mål (ambassadene i Dar es Salam og Nairobi, krysseren ”Cole” og WTC) er blitt utført av saudiske statsborgere.
Også Ernesto ”Che” Guevara ble i sin tid ”vekket” til væpnet revolusjon gjennom hva han opplevde som ung lege under det CIA-ledede kuppet mot president Arbenz i Guatemala i juni 1954.
Listen over dokumenterte koplinger mellom amerikansk støtte til diktatoriske regimer for å forhindre fremvekst av et politisk regime som kunne virke hemmende på amerikanske økonomiske interesser i et hvilket som helst hjørne av verden er svært lang.

For over 20 år siden la en ledende ekspert på menneskerettigheter i Latin-Amerika, Lars Schoultz ved University of North Carolina fram en rapport som påviste en nær korrelasjon mellom amerikansk bistand og brudd på menneskerettighetene i Latin-Amerika. Omtrent på samme tid påviste en sosialøkonom ved University of Pennsylvania, Edward Herman en overraskende høy korrelasjon mellom amerikansk utenlandsbistand og tortur. Korrelasjonen var best mellom amerikansk bistand og forbedring i investeringsklimaet noe som egentlig ikke er overraskende, da en av de beste måtene å bedre investeringsklimaet i et land på er å støtte autoritære regimer som sørger for at fagforeningsledere, bondeledere, prester og uavhengige journalister og andre som arbeider for sosiale reformer ”forsvinner”. Slike korrelasjoner er lett å verifisere ved en gjennomgang av Amnesty Internationals dokumentasjoner (f. eks. via årsrapportene) og størrelse og mottaker av amerikansk utenlandsbistand. I dag er Tyrkia, Colombia, Israel og Egypt blant de største mottakere av amerikanske dollar – ingen kan vel påstå at disse landene ikke driver en utstrakt form for statsterrorisme og undertrykkelse av egen befolkning. Siste tilskudd på listen over nye venner av USA er Uzbekistans diktator Karimov – en despot som i brutalitet kan måle seg med Saddam Hussein. Men han sitter altså som leder i et land med svært stor strategisk betydning for USAs oljeinteresser i sentral-Asia.

4. Økonomisk, militær og politisk hegemoni.

En indirekte måte å oppnå økonomisk, militær og politisk dominans på er gjennom ulike samarbeidsorganisasjoner. En organisasjon som for eksempel NATO – som USA dominerer vil med sitt krav om inter-operabilitet støtte opp om amerikansk våpenindustri. Når flere nye medlemsland trer inn i organisasjonen vil dette åpne for viktige nye markeder. Siden USA satser så stort på militær forskning og utvikling (ca 40 milliarder dollar pr år) er det også helt naturlig at de ofte har meget ”konkurransedyktige” militære produkter å tilby. Faren for å la amerikanske produkter bli for dominerende innen et enkelt lands forsvar er selvsagt at dersom der skulle oppstå en politisk uenighet mellom USA og den annen part kan trussel om stans i levering av for eksempel reservedeler til militært nøkkelmateriell være et svært viktig pressmiddel i en bestemt situasjon. USA viker ikke tilbake for å bruke slike pressmidler for å presse små land til å stemme i overensstemmelse med amerikanske interesser.

Norge selv har følt et slikt amerikansk press ved minst to anledninger. Trussel om tilbaketrekning av den amerikanske marineinfanteribrigaden som ligger forhåndslagret i Trøndelag pga. norsk tilslutning til personellmineforbudet er et eksempel. Trusselen ble fremsatt av lederen for senatets utenriks kommitè Jesse Helms, en erkekonservativ republikaner fra North Carolina. En forhåndslagret amerikansk infanteribrigade på norsk jord er ikke bare et utrykk for at USA er villige til å garantere norsk sikkerhet – den representerer også et viktig signal i form av ”projisert makt”.
Det andre utspillet var en ikke helt godt skjult trussel fra representanter for den amerikanske flyprodusenten Lockheed Martin om et mulig dårligere forhold mellom våre to land dersom Norge satset på Eurofighter i stedet for det amerikanske F-35 Joint Strike Fighter når F16-flyene våre om noen år skal skiftes ut.

Dette bør egentlig være en kraftig påminnelse om farene ved å gjøre seg for ensidig avhengig av USA for fremtiden. Selv om de amerikanske produktene kanskje er best – er det liten vits å satse på disse dersom de i en eventuell krisesituasjon ikke kan brukes – fordi vi i øyeblikket ikke er enige i hva USA foretar seg i en internasjonal konflikt eller krise og USA som press holder viktige reservedeler tilbake. Europas ønske om å utvikle et eget rombasert navigasjonssystem uavhengig av det amerikanske GPS-systemet kan ha sin forklaring nettopp i å miste egen handlefrihet ved å videreutvikle egne forsvarssystemer som USA i en bestemt situasjon kan ”stenge av” (noe de truet med å gjøre i forbindelse med den forrige Gulfkrigen ).

USA har også presset på for at Norge bør anskaffe kamp-helikoptere – det burde vi jo ha råd til, mener de. Men hva skal vi i Norge bruke kamphelikoptere til? Kamphelikoptere er et våpensystem velegnet mot en lavteknologisk motstander – en motstander som fører geriljakrig, men det er samtidig en uhyre sårbar – og kostbar – våpenplattform som med enkle rakettvåpen av typen Stinger, eller 12.7 mm skarpskytterrifler med MP-ammunisjon lett kan settes ut av spill. Hvem er det i våre nærområder som en slik våpenplattform egner seg som forsvar mot? Er russerne en lavteknologisk motstander? Er det noe vi bør forsvare oss mot som kommer fra Russland må det være alle de skrøpelige russiske oljetankerne som stadig får motorstopp tett opp i fjæresteinene våre med 100 000 tonn råolje om bord, og den potensielle trusselen fra nedslitte russiske kjernekraftanlegg og atomubåter som befinner seg i våre nærområder på Kolahalvøya. Kanskje vi burde bruke noen av elevene fra russiskkursene som Forsvaret stadig utdanner til å bemanne kystovervåkningsstasjoner slik at i det minste ikke språklige misforståelser lå til grunn for en oljekatastrofe i våre nære kystområder?

Konklusjon

Det er vanskelig å se at noen av de her skisserte – for USA fire viktige – områder er sammenfallende med de små europeiske lands interesser, snarere tvert imot. For et lite land som Norge vil det alltid være best å ha ryggdekning i Folkeretten og FN i våre utenrikspolitiske valg. Så lenge vi har et regime i Washington som er fjernt fra det USA vi i sin tid lærte å kjenne og som vi forbinder med opprettelsen av FN, kamp mot nazisme og frigjøring av Europa og med kamp for menneskerettigheter og raseskille – er det vanskelig å se at det er fornuftig for Norge at vi i enhver situasjon bør knytte oss for sterkt opp til USAs utenrikspolitiske vei valg. Regimet i Washington har til og med prestert å vedta en lov som hjemler angrep på en alliert (Nederland) for å frigjøre eventuelle amerikanske statsborgere som skulle kunne komme til å bli stilt for den internasjonale krigsforbryterdomstolen i Haag (ICC)! En domstol flertallet av verdens nasjoner er blitt enige om å opprette. Hvor er det blitt av det USA som stod i spissen for å få dømt tyske og japanske krigsforbrytere etter andre verdenskrig? Det er vanskelig å se at USA på lang sikt er tjent med å sette seg over internasjonal rett på denne måten. Det kan slå tilbake på en selv når man velger å heve seg over internasjonale spilleregler. Et eksempel på det siste kan være USAs manglende respekt for 3. Genevé-konvensjon når det gjelder oppfatningen om hvem som er ”terrorist” og hvem som er å betrakte som lovlig stridende. Når man ikke selv anerkjenner motpartens soldater som lovlig stridende (for eksempel Taliban), kan det bety at heller ikke motparten vil behandle egne soldater i overensstemmelse med 3. Genevekonvensjon. At det tok 4 år for Bondevik å innse at norsk deltagelse i angrepet på Jugoslavia var å betrakte som deltagelse i krig og at denne erkjennelsen ville ha vært av vesentlig betydning tidligere for at eventuelle tilfangetatte norske flygere skulle kunne påberope seg de rettighetene Genevekonvensjonene gir er kanskje symptomatisk for norske politikeres manglende innsikt i Internasjonal Folkerett – jamfør forsvarsminister Krohn-Devold sin forsikring om at det er helt uproblematisk å stille norske spesialstyrker under amerikansk kommando i Afghanistan – nok et eksempel på manglende innsikt i hvilke kompliserte moralske og juridiske problemer dette kan skape når det gjelder oppfatningen av hvem som er lovlig stridene og hvem som ikke er det.
Det tradisjonelt meget gode forholdet mellom USA og Tyskland er på grunn av krigen i Irak også blitt betydelig kjøligere, og det er vel heller ikke særlig hjertelige forhold som preger klimaet mellom Belgia og USA for tiden. Brussel er som kjent Europas hovedstad og er sete for både NATO- og EU-hovedkvarterene og når belgiske domstoler truer med å stille både tidligere utenriksminister Henry Kissinger og general Franks for en domstol med anklager om krigsforbrytelser er dette selvsagt ikke særlig populært i USA.

USA ser ut til å mangle evne til å lære av historiske erfaringer andre imperiebyggere har gjort seg – bl. a. britene. Amerikansk kultur mangler diplomatisk tradisjon og er alt for selvsentrert til å lære av andre kulturer. Skal man bygge et imperium bør man skape allianser – ikke søke konfrontasjon med sine nærmeste allierte. Noe som har ført til at EU er i ferd med å utvikle sin egen felles militær strategi.

Underlagsmateriale – ikke fremlagt som del av innlegget

USA – i FN

Som nevnt i innledningen kan USAs stemmegivning i FN gi en viss pekepinn på hvilke visjoner – eller rettere sagt mangel på sådanne – USA har for å fremme det de selv sier i mange av sine offisielle dokumenter og som også er fastslått i den amerikanske grunnloven – nemlig frihet, demokrati og menneskerettighet – for alle.

Ser vi litt på USAs opptreden i FN, hvordan stemmegivningen har vært og hvilke saker de har stemt i mot i Hovedforsamlingen og hvilke de har nedlagt veto mot i FNs Sikkerhetsråd må det være grunn til å spørre seg om USA i det hele tatt har noen visjoner for en bedre verden – men kun søker å utvikle sitt eget verdenshegemoni og bygge opp under sine egne snevre supermaktsambisjoner.

Stemmegivning i FNs Hovedforsamling:

Midt-Østen: Stemmegivningen er her helt forutsigbar og vel etablert. USA trenger Israel (USS Israel) som et element de kan stole på i en region som inneholder verdens største oljereserver. Hvorfor skal man da støtte palestinerne? Men her er altså USA og Israel svært isolert fra resten av verden. Men hvorfor man ikke ønsker å støtte FNs arbeid for de palestinske flyktningene gjennom UNRWA er derimot vanskeligere å forstå:

Report of the Special Committee to Investigate Israeli Practices Affecting the Human Rights of the Population of the Occupied Territories : A/RES/41/63A (frigjøring av pal fanger)	108-2-34	Israel USA
Report of the Special Committee to Investigate Israeli Practices Affecting the Human Rights of the Population of the Occupied Territories : A/RES/41/63D (respect for MR I okkupert omr)	114-2-36	Israel USA
Report of the Special Committee to Investigate Israeli Practices Affecting the Human Rights of the Population of the Occupied Territories : A/RES/41/63G (respect for GK, stengning av skoler)	119-2-32	Israel USA
United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees in the Near East :A/RES/42/69E (støtte til flyktn i Gaza)	150-2-3	Israel USA
United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees in the Near East :A/RES/42/69G (støtte til flyktn fra 1967 sin rett til å vende tilb ) A/RES/43/57G	125-2-27 129-2-23	Israel USA
United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees in the Near East :A/RES/42/69H (støtte til flyktn sineindomsrett ) A/RES/43/57H	123-2-28 124-2-25	Israel USA
United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees in the Near East :A/RES/42/69I (støtte til palestinske flyktn) A/RES/43/57E	124-2-27	Israel USA
United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees in the Near East :A/RES/42/69J, (støtte til flyktn på Vestbredden) A/RES/43/57I (Beskyttelse av pal flyktninger)	145-2-7 152-2-1	Israel USA
United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees in the Near East :A/RES/42/69K (støtte til utdanning i de pal. omr) A/RES/43/57J (University of Jerusalem “Al Quds” for pal flyktn) A/RES/51/130	151-2-1 152-2-0 159-3-1	Israel USA +Palau
The uprising (intifadah) of the Palestinian people : A/RES/43/21 (Israels brudd på MR I de okk omr)	130-2-16	Israel USA
Report of the Committee on Relations with the Host Country : A/RES/43/48 (PLO sin rett til å møte i FN)	151-2-1	Israel USA
Financing of the UNIFIL: A/RES/50/89B	104-2-2	Is usa
Persons displaced as a result of the June 1967 and subsequent hostilities: A/RES/51/126 (rett til tilbakevending)	157-2-1	Israel USA
Work of the Special Committee to Investigate Israeli Practices Affecting the Human Rights of the Palestinian People and other Arabs of the Occupied Territories: A/RES/51/131	79-2-76	Israel USA
Applicability of the Geneva Convention relative to the Protection of Civilian Persons in Time of War, of 12 August 1949, to the occupied Palestinian territory, including Jerusalem, and other occupied Arab territories: A/RES/51/132	156-2-3	Israel USA
Israeli settlements in the occupied Palestinian territory, including Jerusalem, and the occupied Syrian Golan: A/RES/51/133	152-2-6	Israel USA
Israeli practices affecting the human rights of the Palestinian people in the occupied Palestinian territory, including Jerusalem: A/RES/51/134	149-2-8	Israel USA

Diverse resolusjoner vedrørende MR/IHR – Apartheid
At USA (og Storbritannia) også i alle år var viktige støttespillere for apartheidregimet i Sør-Afrika og at CIA bl. a sørget for å tipse det sør-afrikanske sikkerhetspolitiet slik at de fikk arrestert Nelson Mandela må ikke glemmes – og kan forklare Mandelas uvilje mot å ta i mot Clintons klamme hånd når han for en tid tilbake var på rundreise i Afrika.

At også USA har stemt i mot resolusjoner som har hatt til hensikt å forbedre menneskerettighetene generelt og forbedre forholdene for landarbeidere må forståes på bakgrunn av hvorledes USA selv bruker sine landarbeidere som høster appelsinene og tomatene som også vi er avhengige av – et sitat fra en større landeier i North Carolina kan belyse poenget; ”Tidligere var det et problem å eie slavene våre da måtte vi sørge for dem på alle måter – i dag er det mye lettere – i dag bare leier vi dem!”

Programme of work of the Special Committee against Apartheid: A/RES/41/35D	145-2-10	GB USA
Oil embargo against South Africa: A/RES/41/35F Oil embargo against South Africa: A/RES/42/23F (- Is)	136-5-15 138-4-12	F,D,Is Gb,USA
Concentrated international action for the elimination of apartheid: A/RES/41/35H og A/RES/42/23G	149-2-5 149-2-4	GB USA
Daft code of Offences against the Peace and Security of Mankind: A/RES/41/75 og A/RES/43/164	141-5-8 137-5-13	F,D,Is Gb,USA
Review of the implementation of the Declaration on the Strengthening of International Security: A/RES/41/90 og 42/92	126-1-24 131-1-23	USA
Status of the International Convention on the Suppression and Punishment of the Crime of Apartheid: A/RES/41/103 A/RES/48/89	128-1-27 119-1-48	USA
Policies of Apartheid of the Government of South Africa: A/RES/42/23A og A/RES/43/50	129-3-22 131-3-21	Port GB USA
Application of co-ordinated and strictly monitored measures against South Africa: A/RES/42/23B	128-3-24	Port GB USA
Programme of work of the Special Committee against Apartheid: A/RES/42/23E	145-1-10	USA
Alternative approaches and ways and means within the UN system for4 improving the effective enjoyment of human rights and fundamental freedoms: A/RES/41/131	134-1-21	USA
Measures to improve the situation and ensure the human rights and dignity of all migrant workers: A/RES/41/151	148-1-4	USA
National experience in achieving far-reaching social and economic changes for the purpose of social progress: A/RES/42/50	144-1-10	USA
Efforts and measures for securing the implementation by States and the enjoyment by youth of human rights in conditions of peace, particularly the right to education and work: A/RES/42/52	156-1-0	USA
Law of the sea: A/RES/43/18	135-2-6	Ty, usa
Indivisibility and interdependence of economic, social, cultural, civil and political rights: A/RES/43/113	132-1-23	USA

Div resolusjoner som angår USA

Også i mange andre saker som gjelder å rette seg etter internasjonal rett, søke økt samarbeid osv. er USA svært isolert i verden:

Trade embargo against Nicaragua : A/RES/41/164	83-2-44	Is USA
Assistance to Mozambique: A/RES/41/197	152-1-0	USA
Judgment of the ICJ of 27 June 1986 concerning military and paramilitary activities in and against Nicaragua: need for immediate compliance: A/RES/42/18 og A/RES/43/11	94-2-48 89-2-48	Israel USA
Assistance to Benin, Central African Republic, Yemen, Djibouti, Ecuador, Gambia, Madagascar, Nicaragua and Vanuatu: A/RES/42/205	154-1-0	USA
Co-operation between the UN and the Org of African Unity: A/RES/43/12	140-1-0	USA
Zone of peace and co-operation of South Atlantic: A/RES/43/23	144-1-7	USA
Implementation of the Declaration on the Granting of Independence to Colonial Countries and peoples: A/RES/43/45	147-2-7	USA GB
International Decade for the Eradication of Colonialism: A/RES/43/47	135-1-20	USA
Globalization and its impact on full enjoyment of all human rights: A/RES/54/165		USA Togo

Våpenkonvensjoner mm

USA har ikke undertegnet en rekke viktige våpenkonvensjoner – de har heller aldri ratifisert Kulturkonvensjonen av 1954, ingen av FN-konvensjonene om sosiale, politiske og økonomiske rettigheter, ingen av Tilleggsprotokollene til Geneve konvensjonene av 1977, ikke våpenkonvensjonen som forbyr bruk av våpen som virker tilfeldig (protokoll III av 1980), ikke barnekonvensjonen, ikke protokollen som forbyr bruk av lasere som har til hensikt å blinde mennesker (protokoll IV av 1980), ikke forbudet mot personellminer (Ottawa-konvensjonen av 1997 og ikke statuttene for den internasjonale krigsforbryterdomstolen.

Prohibition of chemical and bacteriological weapons: A/RES/38/187 og A/RES/39/65	98-1-49 98-1-49	USA
Convention on the Prohibition of the Use of Nuclear Weapons: A/RES/40/151F	126-17-6	NATO
Prohibition of the development and manufacture of new types of weapons of mass destruction and new systems of such weapons: A/RES/42/35	135-1-18	USA
Observance of environmental norms in the drafting and implementation of agreements on the disarmament and arms control: A/RES/51/45E	137-4-27	F GB Is USA

Terrorisme

At USA også har stemt mot resolusjoner som forbyr internasjonal terrorisme kan på bakgrunn av 11.september og hva som har skjedd i tiden etter – kanskje virke svært overraskende, men dette har selvsagt sammenheng med ICJ sin anklage mot USA for å drive med satsterrorisme mot Nicaragua;

Judgment of the ICJ of 27 June 1986 concerning military and paramilitary activities in and against Nicaragua: need for immediate compliance: A/RES/41/31 og A/RES/42/18 og A/RES/43/11	94-3-47 94-2-48 89-2-48	Is USA El Salv
Measures to prevent international terrorism which endangers or takes innocent human lives or jeopardizes fundamental freedoms and study of the underlying causes of those forms of terrorism and acts of violence which lie in misery, frustration, grievance and despair and which cause some people to sacrifice human lives, including their own, in an attempt to effect radical changes: a) Report to the Secretary General; b) Convening, under the auspices of the UN of an international conference to define terrorism and differentiate it from the struggle of peoples for national liberation A/RES/42/159	153-2-1	Israel USA (Hond.)

---

[i] Noam Chomsky

”Makt og Terror”, Oktober Forlag 2003, s 46.

 Dele artikkel (Share article by Email)