Av J.Johansen

Nå skjer det oss det samme, som skjedde i det nåværende Israel i de hine hårde dager.

Du skal tie, og du skal tåle.
Du er vår produksjonsfaktor.
I ditt ansikts sved skal du spise ditt brød.
Du skal arbeide, og du skal dø.

Israels 7. stamme utvandret. De flyktet fra forfølgelse og keiserens ”skatter”. De fulgte iskanten mot nord, for å skape seg et liv og et utkomme. Det var det lovede landet. Hver ny tomme jord som åpenbaret seg etter iskanten, ble tatt i bruk, med flid og møye dyrket, og en høstet av markens grøde. Andre teknologiske nyvinninger ble resultatet av å prøve å gjøre sin hverdag stadig enklere og bedre.

De mest hardføre og livskraftige individer flyktet fra datidens politikere, fariseerene og de skriftlærde, som skaltet og valtet og fratok arbeidskaren høsten av ens arbeid. De kalte det skatt til fellesskapet, men felleskapet led. Parasittene inntok en, ikke med hærstyrker og tanks, men med list og lempe. Felleskapets kasse ble slunken av parasittenes dype lommer.

Verdiene som var bygget opp gjennom årehundrelangt slit og møye, var i løpet av generasjon eller to borte som dugg for solen. Veien var lang og hard til velstand og rikdom. Men du skulle ikke få høste av den. Din kraft og energi tok de, solgte den til andre land for mye penger, mens du betalte regningen. De kalte det markedspris, men kraften var din, og min. Vi fikk aldri høste av markedsprisen de håvet inn.

Innimellom når det ble som hardest måtte noen søke andre land og riker. De frihetselskende fant et land langt i vest. Frihetens land kalte de det. 200 år med politikere ødela det. En idealistisk konstitusjon ble til en diktatorisk konstitusjon. Hvor ble friheten av?

Egen konstitusjon likeså. Bygget for å hegne om sine innvånere, men nå i ferd med å bli tilpasset parasittene. De som bygget og bosatte seg, må komme til å bevege seg igjen og finne seg en ny base for sin overlevelse, hvor de kan leve i fred, upåvirket av politikere og deres parasitter. En sjel med evne og vilje til å klare seg selv, og skape sin virkelighet, kan ikke klare å leve under slikt åk. Historien gjentar seg.

Landet som flyter av melk og honning, ligger igjen åpent for angrep fra parasittene. Melken og honningen var der ikke i utgangspunktet. Den måtte skapes. De foretaksomme rømmer landet og søker lykken annet steds. Nye kommer. De gamle drar. De spredes utover verden, rastløst søkende etter det lovede landet. Men var det lovede landet det landet de forlot?

17 moskeer i vår hovedstad, den materialistiske eliten vil ha splitt og hersk og stimulerer dette for å få drive med sine lysskye virksomheter i fred, byggingen av Det Nye Babel, med manglende respekt for den religion til de innvånere som gir dem deres daglige brød til resultat, og sosial uro. Sakte, sakte, stille, stille, beveges en henimot den endelige desimmilering. Splitt og hersk er årsaken til denne elitens ”velsignelse” av dette. Pressen er dens fremste svirebror.

Kjære familiemedlem fra Israels Hus, hvordan kan du tillate dette? Mitt land, mitt land , – hva gjør vi med deg?