Dette er en oppfølger til artikkelen: Norsk politikk; Det Skitne Maktspillet i Kulissene 1945-2006

At det er politisk spill og konspirasjoner for å ta ned politiske motstandere som Valla og andre er en ting som nesten er en del av det politiske liv og spillet om makten, hederen og æren, men vi kan på bakgrunn av Valla-saken og andre saker de siste årene, spørre: Er media med på det politiske spillet, på statens side (de som behersker staten), like fullt nå som før?

Vi vet at media må opprettholde godt forhold til makthaverne for å få tilgang på informasjon. Har dette gode forhold utviklet seg til personlige vennskap som gjør skikkelig kritisk sans fraværende?

Vi vet at AP brukte Arbeiderpressen, inklusivt NRK i «gamle dager» som sitt eget propaganda apparat. Dette kan spesielt dokumenteres ved bøkene til Reiulf Steen og Ronald Bye, samt Bjørn Nilsen – «Makthavernes Monopol».

Etter Bjørn Nilsen’s mening er NRK først og fremst et lydig redskap for systemet og de som sitter med den økonomiske og politiske makten i Norge. Vi kan ha grunn til å tro at dette idag ikke bare gjelder NRK, men også TV2 (jfr. A-pressen eiere / Hildrum som sjef) og de fleste trykte medier, spesielt Schibsted avisene, og nå etter salget også Orkla mediene. Alle medier skal sentraliseres på en politisk sides (gruppes) hånd.

Vi vet fra boken «Vi Som Styrer Norge. Arbeiderpartiet og de Hemmelige Tjenestene» av Viggo Johansen, Pål T. Jørgensen og Finn Sjue, at VG’s politiske redaktør Olav Versto er bestekompis og spesielt begunstiget i informasjonsammenheng med AP’s grå eminense Trond Johansen, som igjen hevdes av samme forfattere å være i ledtog med internasjonale hemmelige nettverk og etteretningstjenester. VG har også jevnlig hatt representanter i det skjulte elitenettverket Bilderbergerne, med Dagens Næringsliv som den eneste avis som har dekket eksistensen av i Norge. Det viser hvordan den øvrige presse helt unisont lar være å spørre hvordan våre folkevalgte tillitsmenn- og kvinner kan tillates operere innenfor hemmelige globale elitenettverk.

Media går således ikke i flokk bare å skrive om ting som skal beskrives, men også i å tie med hva som opplest og vedtatt ikke skal beskrives. Som styrt av en skjult hånd.

Ifølge Reiulf Steen var tidligere A-presse sjef, nå TV-2 sjef (også for en stor del eid av A-pressen); Alf Hildrum, på gal side i forhold til Steen som kjempet for venstresiden av Arbeidpartiets sjel, mens Hildrum markerte seg på den tiden imot Steen for høyresiden av AP.

Eksempel:
For 30 år siden var våre politikere mest opptatt av at folket hadde jobb. Det var deres fokus, og det anså de som deres oppgave. Følger en med på argumentasjonen idag, så ser en at den har snudd tvert imot. Idag går det på å skaffe flest, og billigst mulig arbeidskraft til bedriftene, som om det er folk som er til for bedriftene for deres profittmaksimering, og ikke omvendt.

1980: I forbindelse med Stortingets behandling av St. meld. nr. 26 og Innst. S. nr. 136 for 1978-79, sier statsråd Bjartmar Gjerde: «Vi må heller ikke glemme de positive perspektiver. Uten olje- og gassfunn i Nordsjøen ville vi ikke være istand til å holde full sysselsetting i norsk næringsliv«.

Full sysselsetting for norske folk er målet da.

2007: «Håndplukking av utenlandsk arbeidskraft: Arbeidsminister Bjarne Håkon Hansen foreslår at man i fremtiden i større grad bør håndplukke høykompetent utenlandsk arbeidskraft. Jon Rogstad ser for seg at dette er et sannsynlig fremtidsscenario, og at man vil se en utvikling hvor Norge må konkurrere med andre Vest-Europeiske land om kompetent arbeidskraft fra både Øst-Europa, Asia og Afrika.»
http://www.samfunnsforskning.no/page/page/news/8787/31682.html

Her ser vi hvordan fokus er snudd fra å legge forholdene til rette for å skaffe sine velgere, sitt folk, arbeid, er snudd til fokuset på å tjene industriens behov for arbeidskraft (les, bedriftenes eieres behov). En 180 graders fokusendring. Hvem betaler Hansen lønn for hans tjenester ? Vi, eller dem? Hvem har valgt ham? 350 rike bedriftseiere, eller 850.ooo velgere?

Vi trenger ikke mer arbeidsplasser enn det er folk i Norge. Alt annet er å tjene andres interesser enn velgernes.

«Arbeiderne – …. – må ha den absolutte eiendomsrett til Det Norske Arbeiderparti» (Steen, s. 278). Det er det ikke idag, så høyresiden har vunnet frem, og en stor visjonær ideolog som Steen måtte også taes ned, for at de skulle oppnå dette idag.

«Proletariatets diktatur ble aldri utøvet av proletariatet, arbeiderklassen, men ble et middel til å undertrykke og terrorisere arbeiderklassen» … at arbeiderbevegelsen, da den representerer et flertall i armod og avmakt, formulerte verdier som alltid må danne vår basis og alltid må være vår målestokk: Demokrati og menneskelig frihet, likhet og likeverd, at menneskenes arbeid og resultatet av det skal tjene menneskelige formål og ikke profittens interesser» (Steen, s. 253-254).

Og idag som da, under kommunismen, er det vel samme sak; et «arbeider»-parti som opptrer kontra-produktivt; «undertrykke og terrorisere arbeiderklassen». Idag er det profittens interesser det gjelder. Å øke oljefondet mest mulig, for gigantpensjoner til eliten vår (vi vanlige folk kommer aldri til å se noe av disse pengene).

Idet jeg takker Valla for å redde sykelønnsordningen for vanlige folk, når regjeringen ville ta fra dem for å gi til de som allerede har mye fra før, iakttar jeg samtidig at de kreftene som felte Reiulf Steen, og som var uenig i hans ideologi over, helt åpenbart har vunnet Arbeiderpartiets sjel, som vi ser i behandlingen av Valla. Staten trenger ALLTID vanlige folk sine penger, for overføringer til de allerede mest bemidlede blant oss. Pengene som rår. Hun satte motmakt, og det tåltes ikke.

Jfr. Røkke, som får store overføringer fra staten for å ha sin partibok i AP-Høyreside i orden, men han er bare den som mest åpenlyst har fått penger av sine venner. Alle de som ikke er like fremtredende er mye verre. Der er pengesluket for den norske statskasse, som ikke er vår, men deres.

«Og kom ikke det i strid med alt hva vi hadde bedyret siden Nygarsvold, at vi aldri ville akseptere arbeidsledighet som et økonomisk virkemiddel? Det uroer meg når Arbeiderpartiet øker sin oppslutning blant de mest velstående og priviligerte» (Steen, s. 271).

Alt for ofte når vi observerer slike offentlige karakter henrettelser som vi ser i Valla-saken i media, så ser vi at media opptrer i unisont samstemt kor, går i flokk, – er helt samstemt. Nærmest ingen kritiske stemmer blant dem, intet annet enn den politiske korrekte versjon av forholdene beskrives. Problemet ar at alle disse som utsettes for slikt er at flesteparten av dem vet kun det som de bør vite («need-to-know prinsippet»), og således står like forvirret tilbake som alle andre etter at en slik karakter eksekusjon treffer dem. De fleste vil aldri forstå det, før nå når jeg sier dem hva som traff dem, da vil de se sammenhengene. Slik som de tar alle andre som kommer dem for nær, som for eksempel Ole Østlund (Alexander Kielland saken) og Magnus B. Aase (Kongsberg-saken), Øvrebotten (Holst), Orderud Paust (Holst), Fjellbakk Taftø (Holst), ble det.

Jeg har sett det i et par saker jeg har fulgt tett på bare siste året, hvor media, spesielt ved TV2, har rammet Herman Berge og Nordsjødykkerne, som tilsammen kan bevirke millardutbetalinger fra staten, om deres sak fører frem, slik at det har vært viktig for enkelte miljø å diskreditere dem mest mulig. Statens funksjonærer (inkl. politikerne som misforstår sin rolle, – skulle vært våre tillitsvalgte) sin oppgave ser ut til å ville beskytte statens pengekasse, statskapitalismen (les, de skjulte beherskere av staten sine penger) mer enn å ta seg av de som rettmessig har et krav fra den statskasse. For den som går inn i disse sakene, så vil en se at karakterdrapene på TV, er helt ensidig rettet, til tross for at journalistene var gjort oppmerksom på det motsatte. Informasjon som ikke kom med. Utelukket. Da er veien kort til å se at her ligger noen politiske føringer for «journalistikken».

Er dette tilfeldig, eller er det av den enkle årsak at media tjener maktens interesser, eller en agenda som ligger bak det åpne demokratiske systemet?

Dette er i tilfelle svært bekymringsfullt, jfr. Reiulf Steen i boken «Maktkamp», s. 255-256: «Slik ble maktkampen grotesk i en totalitær stat. Makt er nødvendig, men også farlig. Den kan forvandle mennesker til brutale bødler dersom den ikke blir korrigert og møter motmakt. Dette er det vesentlige innhold i prinsippet om fordeling av makt. Derfor må enkeltmenneskets rettsikkerhet være trygget. Dette er den viktigste begrunnelse for informasjonfrihet og ytringsfrihet«.

Maktfordelingsprinsippet inkluderer media, som den 4de statsmakt som den kalles, for slik motmakt og korrigering som Steen beskriver. Kreftene i vårt samfunn som står bak denne aktivitet, og som har ødelagt vårt samfunn, møter ingen slik motmakt av media. Tvertimot ser det ut herifra at media er i lomma (lommeboka) på disse krefter, som rettsapparatet kanskje i mange tilfeller er det. Slik er maktfordelingsprinsippet opphevet å gjelde som samfunnsystem for oss. Og svikerne som står bak det, er de som står bak karakter henrettelsene av både Steen og Valla, og sikkert mange flere med dem.

«I politikk skjer ingenting ved et uhell. Hvis det skjer, kan du vedde på at det var planlagt slik». Franklin Delano Roosevelt.

Som vi vet var det VG som «tente på» Valla-saken. Vi vet at politisk redaktør Olav Versto er bestekompis med Trond Johansen. Vi vet at VG’s eier Tinus Nagel Erichsen, eieren av Schibsted konsernet, var en av gutta på skauen / MILORG sammen med J.C. Hauge, og dermed i klikken rundt Trond Johansen, og jeg har dokumentert i en tidligere kapittel hvordan disse kuppet Arbeiderpartiet og makten i Norge etter krigen.

Andre antyder at det kanskje var Jens Chr. Hauge som var «Oscar» (Synnøve Taftø Fjellbakk, eks. diplomat og jurist i UD).

Trond Johansen har sittet i sin posisjon siden krigen. Han var en slik nøkkelperson at Kongen i Statsråd lot ham få fortsette i stillingen til han var sytti år, ved å lage hans stilling sivil, fordi han som militær måtte pensjoneres ved 60 år. Han var så viktig at han fikk sitte ti år til.

Forfatterne til «Vi Som Styrer Norge» 2), sier at politikerne med makten jevnlig konsulterer Trond Johansen i saker av noen betydning.

Jens Christian Hauge var som vi vet i kontorfelleskap med AP langt inni 80-årene, og opererte hele sitt liv også som en grå eminense i norsk politikk. Hans gjøremål i politikk og næringsliv er vel dokumentert, blant annet i:
Egil Ulateig – «I Hemmelig Tjeneste»
Birger Hatlebakk – «Kampen om Moxy»

Så uansett hvem det var som var «Oscar» av dem, så leder alt dette oss til følgende konklusjon: Norge var/er styrt av CIA/MI5/Mossad, sansynligvis på bakgrunn av den avtale som utenriksminstrerene Trygve Lie og Anthony Eden i London 28. mai 1941, helt siden krigens dager til d.d. Enkelte hevder at disse krefter rundt Trygve Lie, Haakon Lie og Jens Christian Hauge da solgte Norge til internasjonale organer. Dette gir også bedre grunnlag for å fastslå at andre verdenskrig var for å legge forholdene til rette for opprettelsen av Israel, og for internasjonale krefter til å komme i posisjon i mange land for gjennomføringen av dette. Se nedenfor hvorfor.

Victor Ostrovsky, en avhopper fra Mossad, gir oss et veldig godt innblikk i Mossad’s arbeidsmetoder i boken «Kampen om Mossad»» (Aventura 1994). Han skriver også om den norske agenten «Oscar» og Lillehammer drapet, samt hvordan «Oscar» som en høyt betrodd embetsmann i Norge, hjalp Mossad agentene som utførte drapet å unnslippe tilbake til Israel.

MOSSAD’s motto er «Å herske ved forførelser». Tidligere MOSSAD agent Victor Ostrovsky sier i boken «Kampen Om Mossad» 5); «De-stabiliser, de-stabiliser, de-stabiliser, å skape uro», det er hva Mossad gjør i alle land, for å få inn sine folk, eller for å få politikken i landene i en Israel vennlig retning.

Kampen om MOSSAD som Ostrovsky beskriver gikk mellom venstresiden i MOSSAD som ville ha fred i Midt-Østen, og høyresiden som ville ha uro/destabilisering for opprettholdelsen av staten Israel (Ostrovsky kaller dem jøde-naziene). Høyresiden vil ha en konstant krigssituasjon for å kunne opprettholde sin krigsmaskin. Som vi vet fra den senere historien vant høyresiden. Som oss vanlige folk av den kristne religion, er der også vanlige folk av jødedommen, som ikke har noen del i den «hersking ved forførelser» taktikk som har pågått og pågår. For våre ledere er vi begge bare kanonføde eller gassføde i interneringsleire å regne, om vi skulle være uenig med dem i deres bestrebelser. Jfr. at det er på akkurat samme grunnlag Steen, Holst, Valla og andre blir tatt ned og ut.

Ostrovsky, s. 39: «Jeg trodde på det palestinske folks rett til å ha sitt eget land på Vestbredden og Gazastripen. Jeg var av den oppfatning at vi mistet vårt menneskelige ansikt gjennom denne såkalte milde okkupasjonen av Territoriene. Og jeg trodde ikke bare alt dette, jeg sa det ved enhver anledning. Jeg var derfor blitt stemplet som venstreorientert. I Israel generalt og i Mossad spesielt, går det en klar skillelinje mellom de høyre- og venstreorienterte i spørsmål om Territoriene. De høyreorienterte vil beholde Territoriene og om mulig legge dem under staten Israel etter at storparten av de palestinske innbyggerne er blitt deportert. De venstreorienterte ser på palestinerne som en nasjonal enhet med sine privilegier og rettigheter, blant annet selvbestemmelsesrett. .. Jeg visste at det var en myte at en slik organisasjon som Mossad, med så mye makt, kunne eksistere uten å bli fascistisk.»

For det ble Victor Ostrovsky tatt ned og ut, som alle i alle andre land blir tatt ned og satt ut av spill for å mene det samme. Ved å tolke historien utifra dette utsiktspunkt, kan vi så mye lettere forstå hva som har skjedd, og hvorfor, med JFK, Olaf Palme, Yitzhak Rabin, Leah Rabin, Johan Jørgen Holst, Mordechai Vanunu, Barry Chamish, Lawrence P. McDonald, Reiulf Steen, Anne Orderud Paust, Synnøve Taftø Fjellbakk, Norulv Øvrebotten, Liv Gerd Valla, etc. etc. (pluss en endeløs rekke av andre medmennesker; kristen, jøde og muslim).

ALT handler om hvilken politisk oppfatning som skal få lov å råde grunnen I ETHVERT LAND på jorden. Alle med makt, skal måtte ha denne oppfatningen, om ikke taes de ut og ned, om nødvendig ved å ta livet av dem. Men mediamakten til å begå karakterdrap er et vel så godt hjelpemiddel, og idet vi vet hvem som eier vår media, og hvilken herrer de tjener, så er det ingen grunn til å være forvirret over hva som traff en lenger.

De som står bak MOSSAD og den politiske staten Israel er de samme som står bak det vi kaller «Den Nye Verdensorden». De har også kontrollen over de aller fleste nasjonale etteretningsorganisasjoner i verden, inklusivt CIA, og som vi har sett, og som er dokumentert av Ostrovsky; vår egen.

* * *

P.S: Jeg meldte meg nylig inn i Palestinakomiteen, for å gjøre et bevisst valg mot Israels herjinger mot kristne og muslimer i området, og der ser jeg Reiulf Steen bidrar i Palestinabladet. Den viktigste delelinje i Arbeiderpartiet er mellom de som er for eller mot Israel. Alle andre delelinjer blekner mot denne. I boken «Vi Som Styrer Norge», mener forfatterne at tidligere nevnte Trond Johansen, Ap’s grå eminense helt siden krigens dager, kan være den agent «Oscar», som Mossad har klassifisert blant ti av deres viktigste agenter i verden. Steen’s, som Valla’s karakterdrap eksekutører finner vi logisk sett blant dem som er uenig med dem, – og den siden var det som vant kampen om AP’s sjel. Blant hans beste venner/medarbeidere finner vi Stoltenberg, J.C. Hauge m.fl. Vel, – alt dette sier jo litt.

Stortingsrepresentant for AP gjennom 20 år, Karita Bekkemellem, og statsråd gjennom mange år, sier det slik Dagbladet den 27. oktober 2007: «– Jeg har vært med så lenge, og sett mange både positive og negative sider ved politikken. Mye av det negative handler om posisjoner og spillet om makt. Jeg misliker mye av dette spillet, sier Bekkelemmem til Dagbladet. – Det er en del av spillet som byr meg veldig imot. Det å sitte ved telefonen og styre med nettverkene sine og lage allianser med andre for å sikre seg en maktbase. Det har jeg aldri gjort, sier Bekkemellem. Utslitt av maktspill; – Dette er en konstatering av det jeg ser gjennom over 20 år i politikken. Jeg ønsker ikke å si mer om dette nå, sier Karita Bekkemellem. Hun innrømmer ovenfor Adresseavisen at maktspillet i partiet flere ganger har fått henne til å tenke at hun ikke gidder mer. – Det har vært utmattende perioder. Til tider helt sykt. Da har jeg tenkt: Hva er det jeg bruker livet mitt på, sier hun.»

og den viktigste kunnskap hun målbærer:

«– Så lenge du er inne i varmen med makta, blir du godt ivaretatt. Jeg har oppgjennom åra sett hva ledelsens goodwill betyr, og hvordan forlk endrer seg og kan snu ryggen til dem som går ut av maktelitens varme, sier Bekkemellem. Hva mener du?, spør Dagbladet. Det vil jeg ikke si mer om nå, kanskje senere. Likevel vil jeg si klart ifra om feil jeg mener er begått, ikke nødvendigvis mot meg selv, men mot andre i partiet, sier eks-statsråden til Addressavisen«.

Og heri ligger FRP-koden. Anse den som knekket. «Oslo»-eliten i AP har tatt kontroll med Arbeiderpartiet, og gjort det kontra-produktivt, imot interessene til de velgerne de i navnet, men ikke i gavnet, er programforpliktet til å ivareta. Den gang ei. De danser til en annen pipe. Fremmede makters pipe, som de pleier som ledd i maktkampen.

Dette til informasjon.

Mvh. J.Johansen

Kilder:
1. Reiulf Steen – «Maktkamp»
2. Viggo Johansen, Pål T. Jørgensen og Finn Sjue – «Vi Som Styrer Norge. Arbeiderpartiet og de Hemmelige Tjenestene».
3. Ole Østlund – Sabotasjen Mot Kielland
4. Bjørn Nilsen – «Makthavernes Monopol».
5. Victor Ostrovsky – «Kampen om Mossad»» (Aventura 1994)
6. Poul Borchsenius – «Løste Lenker – Historien om Jødisk Frigjøring» (1958)

 Dele artikkel (Share article by Email)