Med Ulov Landet Øydast

For den som mot formodning ikke tok poenget om hvor “Rettsstatens Banesår” var, i min forrige artikkel:
http://www.riksavisen.no/?p=464
så skal jeg gi det inn med teskje;

Fritz Moen, Torgersen, Liland, Orderud, Berge. Ingen blir stilt til ansvar for behandlingen de får og fikk. Fordi justismorderne tilhører den «rette siden». Denne «rette siden» tok kontroll over og har behersket justisvesenet vårt for all tid siden andre verdenskrig. Jfr. jurist Herman J. Berge’s opprulling av etterkrigstidens «Okkupasjonsberedskap», tidligere «Stay Behind» på rettsnorge.no.

«Forbundet for social Oppreisning skrev til Den internasjonale Juristkommisjon 15. juni 1964 «Hatet mot NS-medlemmene var så intenst at det nesten ikke var noen risiko med å drepe dem. Til og med plyndring og efterfølgende mord på et jødisk ektepar ble frikjent i retten efter 1945 — fordi morderne hadde vært medlemmer av Hjemmefronten. Ingen NS-medlem hadde noen sinde skadet jøder.», ifølge den velansette britiske forfatter og journalist Ralph Hewins i boken «Profet Uten ære».

Men det startet ikke med dagens ofre. Det startet med «landssvikere», frontkjempere, tyskertøser, krigsfanger og krigsseilere. Urettferdige dommer, dommer uten gyldig lov, stjal krigseilernes penger (Nortraship-fondet), stjal tyskertøsenes barn sine penger som Tyskland sendte i etterkrigstid for å understøtte de tyske fedres barn.

Vi lever i fredstid, fra 9. mai, 1945. Vi lever etter lov, ikke «med ulov landet øydast».

Vårt høyeste moralske lederskap, Kongen selv, som skal være Konge for alle, og som er Grunnlovens høye beskytter, sier i intervju til Ralph Hewins i London i 1944; “Vi skal henge ham tre ganger, Sir”:

1. Dette er en forhåndsdom av mannen, og alle de andre som måtte dø og utstøtes med ham i landssvikoppgjøret. Ingen kan straffes uten ved lov og dom i Norge. Alle har rett til rettsak og uskyldig inntil det. Her startet dommene å bli utstedt i de lukkede fora. Herfra politiseres rettsvesenet.

2. Vi hadde ikke dødsstraff i Norge på den tiden heller, så de måtte lage en lov i London i all hast for å få utført sin forhåndsdom etter 1. punktum.

3. Den loven/forordningen de laget etter 2. punktum i London var aldri gyldig, fordi den var aldri godkjent av noe Storting. En sak som dette trengte også Grunnlovsendring, og skulle formelt sett ha vært gjennom to påfølgende Storting. Kun Stortinget som kunne og kan lage lover, eller endre lover, i Norge.

4. På den annen side la jo de her hjemme med høyesterettsdommer Pål Berg (Milorg-sjefen) i spissen, ved vedtak i Høyesterett under krigen, å ikke godkjenne at det valgte Storting skulle få tre sammen igjen etter krigen. De, Milorg/Hjemmefronten, ville styre oss etter “utnevnelsesprinisippet” etter krigen. Enkelte vil hevde at det har de lykkes med likevel.

5. I tillegg er det tvilsomt on Norge kan styres, eller at det kan lages lover eller forordninger, av noen “regjering” som ikke er på norsk jord, altså utenlands i London. Spesielt ikke av de som hadde kapitulert.

Ad. 1. punktum (husk at Hewins er førstehånds kilde).

Til de som vil si og unnskylde det med at det var “krigen sine lover” som gjaldt, og at en må godta “litt kaos”, vil vi herved være enig i det første, og fordømme det andre utsagn; Krigen hadde sine helt spesifikke lover nedfelt i Genevekonvensjonen, Landskrigsreglementet, osv. Men etter krigens slutt var det sivile lover som gjaldt igjen, de kan ikke påberope seg krigens kaos etter at krigen er slutt. De kommer heller ikke unna at de brøt alle de krigens lover som er å bryte.

«Norge byttet simpelthen gestapoterror med hjemmefrontterror – selv om verdenskrigen nu var slutt – og den varte ulykkeligvis opp til dobbelt så lenge som den tyske okkupasjon. Den siste politiske fange kom ut av fengslet 1957, etter en soningstid som gjennemsnittlig for mordere«, sier Hewins, og videre;
«Men det verden skulle bli vitne til var ikke en rettssak basert på de romerske lovbøker. Det ble en gladiatorfremvisning for massene i ånden fra det Colosseum som kastet en kristen for løvene.»

Fra dette punkt i historien startet det moralske forfall i den statlige administrasjon, og i vårt politiske lederskap.

«Landsvikanordningen av 15.12 1944 (og 1942), som de fleste NS-folk ble dømt efter, var ulov og hadde ingen validitet. Den var en formal godkjennelse av brutal makt. Quisling ble dømt efter den militære og borgerlige straffelov, samt hemmeligholdte provisoriske anordninger av 3. oktober 1941 og 22. januar 1942«, sier Hewins.

Før andre verdenskrig var Norge et gudfryktig land. Etter denne krigen kunne korset like godt vært borte fra flagget. Etter dette ble landet med ulov ødet. De sionistiske krefter som inntok justisvesenet etter krigen, besitter det fremdeles idag, og er fredet nå som da. Dessverre. Advokat og diplomat Synnøve Taftø Fjeldbakk sier i et brev til Aarsnes at hun fant papirer i et departement «hvor departmentene ble oversvømt med engelske propaganda eksperter, de fleste av jødisk hærkomst«, etter at ‘freden’ kom. Andre som Hewins og Bjørnebo hevder det var da statsterroren startet.

Min personlige tro er at etter dette tidspunkt var/er ikke lenger Norge under Guds velsignelse, men under Guds dom. Vi er under okkupsjon av fremmede krefter, og er det fremdeles. Et veiskille i både åndelig og verdslig forstand. Vi kommer til å høste som vi sår, så spørsmålet er; Hva skal vi gjøre med det?

J.Johansen