Ble staten overstyrt av USA og Ap. for å delta i et utvidet storpolitisk interessesamarbeide?

Publisert på: http://www.uprootmedia/f.html
21.05.04.

USA presset tidlig på syttitallet Norge for å få TROLL feltet bygd ut så tidlig som mulig. Samtidig kom Norge i en nasjonaløkonomisk krisesituasjon, med utenlandslån som truet med å begrense den norske handlefriheten. Tradisjonen for et Ap politisk og departementalt lukket oljenetteverk ble etablert den gang Norge var en fersk oljenasjon, kan vise seg å være korrupt.

«Firerbanden».
Det var Oslo Arbeiderpartis fire høvdinger som skulle ta ansvaret; Haakon Lie, Jens Christian Hauge, Finn Lied og Tor Aspengren skulle rydde vekk alle hindringer så oljen kunne komme opp. Deres ubyråkratiske handlekraft var så legendarisk at de til slutt ble omtalt som «firer-banden». Disse fire overstyrte norsk olje, og drev som om det skulle vært deres egen bedrift.

Det «firerbanden» først måtte rydde av veien var dykkernes dybdebegrensning. Fortjeneste eller tap i Nordsjøen var avhengig av dykkernes innsats. Det som fremstår som et grovt offentlig regelbrudd er at når myndighetene først hadde funnet at det var behov for regler for dykking innaskjærs, kunne ikke behovet for regler offshore mindre.

Det ble sett på som bemerkelsesverdig at dypdykkingen offshore ble startet opp uten regler eller krav. Den bragden greide «firerbanden»!

(Jens Christian Hauge var lederen til «Kjakan» Sønsteby, medlem av den såkalte Oslo-gruppen under krigen. Sønsteby ledet mot slutten av 1960-tallet oppbyggingen av Akers oljedivisjon).

Den 01.11.1972 gjorde Direktoratet for Arbeidstilsynet Oljekontoret i Industridepartementet oppmerksom på:

«Under tilsynet med dykkervirksomheten i Nordsjøen har vi vært klar over at den utdannelsen som fører til (hjelm-) dykkersertifikat (godkjent norsk dykkersertifikat) ikke er tilstrekkelig for dypdykking i Nordsjøen.»

Dette dokumenterer at Industriminister Finn Lied i «firebanden» så sent som i 1972 var gjort oppmerksom på at dypdykkingen var lovstridig, uten at han valgte å reagere.

Dykkerhistorikk. Hva var er å anse som statens etablert viten. · Staten hadde fra 30. januar 1959 regulert arbeidsdykkingen innaskjærs. De medisinske langtidsvirkninger etter trykkfallsyke ble beskrevet for over 50 år siden, og man observerte utvikling av tiltagende helsesvikt som kunne føres tilbake til den akutte trykkfallsyke. · Da den oljerelaterte dykkingen startet i 1967 var det etablert viten, at dykkerne var utdannet for dykking med luft ned til maksimalt 60 meter. · Prøveboringene påviste at de aktuelle arbeidsdybdene lå oppimot fra 70 til 400 meter.

Det dokumenterer at norske myndigheter viste at dypdykkingen ble igangsatt uten et regelverk med etablert viten om at dypdykkingen i 1967 var så langt ute i grenseland at det måtte arbeides med dykkertabeller, gassblandinger og dykkermetodene som ikke var ferdig utprøvd og testet – det ville bli et fullskala eksperiment med mennesker.

Statens problem lå i at det var umulig å utferdige forskrifter som skulle regulerte og kontrollere den oljerelaterte dypdykkingen og samtidig opprettholde kravene om rask oljeprofitt. Nasjonaløkonomiske hensyn ble overordnet. Derfor ble det ikke stilt krav om utdannelse eller opplæring for verdens mest utsatte yrkesgruppe. Norsk sokkel ble eneste sted i verden der mann ikke behøvde være dykker for å arbeide som dypdykker. Hvorfor?

Norges nasjonaløkonomi hadde et avhengighetsforhold til dykkernes innsats! Det mener bestemt marines dykkerlege Jens Smith Sivertsen: «Dykking, spesielt offshore, er på mange måter i strid med arbeidsmiljøloven. Men i samfunnets interesser ser myndighetene gjennom fingrene med disse faktiske forhold fordi vår nasjonaløkonomi har dette avhengighetsforholdet til dykkernes innsats.»

Dypdykkerne hadde 1000 ganger høyere dødelighet Bjørn Vedeler var sjefingeniør i Det Norske Veritas og Norsk Undervannsinstitutt. Han beregnet at det blant dypdykkerne var en dødelighet på én prosent pr. år, hvilket var ca. ett tusen ganger høyere enn i andre yrker det var rimelig å sammenligne med på 1970-tallet.

Oljemafiaen Ap-Statoil. Statoil ble av initiativtakerne, daværende industriminister Finn Lied og Jens Chr. Hauge som ble Statoils første styreformann, med flere forespeilet som et verktøy som skulle fremme norsk oljevirksomhet og bl.a. være et lokomotiv for norsk næringsliv. «Statoil er prinsipielt forskjellig fra de andre oljeselskapene på norsk sokkel, Ulikheten er gitt i selve oppgaven: Statoil skal ivareta grunneierens forretningsmessige interesser. Grunneieren det er staten.» Dette understreker tidligere Industriminister og daværende styreformann i Statoil Finn Lied i Statoil magasinet i 1983.

Avdøde stortingsrepresentant Erland Asdahl fra Senterpartiet hadde i forbindelse med sitt engasjement i Kielland-havariet fått kjennskap til at det var etablert forståelse mellom politiske topper i Arbeiderpartiet og Brown & Root om sistnevntes engasjement innen norsk offshorevirksomhet. Ikke å undre seg over at Statoil ønsket B & R som samarbeidspartner til NPC på Statfjord B. Statoil skulle vise seg å bli et rent AP- politisk redskap.

Kåre Willoch har alltid vært kritisk til forholdet mellom Arbeiderpartiet og Statoil, noe som har gått klart fram av både bøker og intervjuer.

– Det har vært et opprørende samrøre mellom Ap og Statoil.

-Det var ikke staten som styrte Statoil, men Statoil som styrte staten gjennom Ap, sier Willoch og sikter spesielt til 70-tallet. De mektige i olje-frimureri.

1) Embetsverket.
Tidligere Olje- og energiminister Olav Akselsen (Ap) forsvarer at departementets toppembetsmenn sitter i styret for stiftelsen som arrangerer lukkede toppmøter for den internasjonale oljeeliten.

Toppembetsmenn i Olje- og energidepartementet OED sitter flere steder hvor de samarbeider med selskaper som de både skal kontrollere og dele ut konsesjon til. Dette er også en gammel ordning fra den gang Norge var en fersk oljenasjon, uttaler Olav Akselsen. Det viser at det departementale perspektivet for usunne rolleblandinger og korrupsjon er fortsatt snevert.

2) Politisk. Aps-lukkete olje-nettverk.
Aps oljepolitikere har jevnlig uformelle møter med mektige olje- og industritopper i næringsliv og byråkrati i den såkalte «Oljegruppa». Det skjulte nettverket har diskutert sentrale olje- og energispørsmål i 20 år. Det er Egil Bergsager som leder gruppa. Han forteller at det var tidligere industriminister Finn Kristensen som tok initiativ til å danne den tidlig på 1980-tallet. Kåre Willoch var den viktigste årsaken til at Arbeiderpartiets oljegruppe ble opprettet. Aps Finn Kristensen forteller at han og andre startet gruppen som et svar på at Høyre med statsminister Kåre Willoch i spissen i 1981 overtok regjeringsmakten og hele den formelle kontakten med Statoil og andre oljeinteresser. -For medlemmene er det to fellestrekk. Alle er engasjert i energi- og oljeindustrien eller i energi- og oljepolitikk og alle er medlemmer av Arbeiderpartiet. -Deltakere i «Oljegruppa» forteller at de fleste sentrale spørsmål innen olje, energi og industripolitikk er blitt diskutert i forumet, som regel før partiet har vedtatt sin politikk. -Det gjelder blant annet sentrale stridstema som gasskraft, privatisering av Statoil, ønsket om nye leteområder for oljeselskapene, norsk eierskap og kraftunderskuddet, skriver Dagsavisen 12.01.2004.

3) De mektige aktører På listen over deltakerne i nettverket står blant annet alle de siste olje- og energistatsrådene til Arbeiderpartiet. Også sentrale Ap-politikere på Stortinget sitter i utvalget. I dag sitter det tre tidligere oljestatsråder der: Grete Faremo, Olav Akselsen og Ranveig Frøiland. Også Ap-leder Jens Stoltenberg satt i Aps oljegruppe da han var nærings- og energiminister på nittitallet. Dessuten er flere av Jens Stoltenbergs venner og tidligere medarbeidere som nå er i næringslivet med i gruppen, som Hafslund-direktør Rune Bjerke, Econsjef Kjell Roland, tidligere Statoil-rådgiver Tom Therkildsen og Hydrodirektør Hege Marie Norheim. Tre av gruppenes medlemmer er med i spekulasjonen om å bli ny konsernsjef i Statoil; Statkrafts styreleder Terje Vareberg og før nevnte Bjerke og Faremo.

Tidligere Statoil-sjef Harald Norvik og Telenor-topp Torstein Moland er også med. I dag er det fem Ap-topper fra Stortinget som sitter i gruppa: Sylvia Brustad, Olav Akselsen, Ranveig Frøiland, Karl-Eirik Schjøtt- Pedersen og Tore Nordtun. Verken Aps sentralstyre eller energifraksjonen på Stortinget har vært orientert om gruppas eksistens.

4) Men har så denne gruppen hatt makt? Det er sjelden deltagerne i lukkede nettverk innrømmer at de har makt. Men i dette tilfelle kan et blikk på oljepolitikken de siste årene vise hva slags makt nettverket kan ha hatt.

-I 1998 gikk daværende Statoil-sjef Harald Norvik ut og sa at Norge ikke kunne opprettholde tre uavhengige oljemiljøer. Dette til tross for at politikerne på Stortinget var av en annen oppfatning. Våren 1999 slukte Hydro og Statoil Saga.

-Vinteren 1999 lanserte den samme Norvik planen om delprivatisering av Statoil. Det skjedde på den lukkede oljepolitiske konferansen i Sandefjord. Regjeringen Bondevik hadde i sin politiske plattform at Statoil skulle være helstatlig. Ap. og SV hadde ingen åpen intern opposisjon som kjempet for privatisering. Men direktørmakten snudde politikerne. Våren 2001 var Statoil delprivatisert, 21 prosent av statens oljeformue på rot solgt til oljeselskapene.

I ettertid kan en undre seg over at så viktige spørsmål tilsynelatende ikke ble undergitt en bedre og bredere behandling. I Ap. ble partiledelsen faktisk overkjørt og tvunget til å behandle saken på landsmøtet!

Hvilken rolle denne gruppen har spilt i disse og andre saker, er ikke kartlagt. Det kan bare konstateres at på viktige områder har den politiske retningen gått nettverkets vei.

Det spesielle i denne saken er dette nettverkets store innslag av folk med direktørtittel og egne næringsinteresser. Det er lite trolig at meget opptatte direktører eller konsulenter hadde samlet seg for pizza og Farris år etter år dersom møtene ikke hadde mening utover den gode samtalen. I tidsklemmen er det som kjent den som skvises først.

5) En gruppe privatpraktiserende oljeministere? Det er naivt å tro at alle medlemmer i et parti er like. Selvsagt har en Rune Bjerke, en Harald Norvik, en Finn Kristensen, en Grete Faremo og en Kjell Roland kortere vei til partitoppene enn andre. Når disse samler interessene sine i et organisert nettverk, kan dette både være en ressurs og et problem for Ap. Oljegruppa er først og fremst et problem for Ap. dersom det faktisk viser seg at partiet har en gruppe privatpraktiserende oljeministere som styrer oljepolitikken fra bakrommet. Ifølge Dagsavisen, som avslørte nettverket, har selskaper som Norsk Hydro, Econ, Hafslund og Storebrand fått gleden av å sponse nettverket.

Det lukkede Ap.-nettverket av oljepolitikere fremstilles som en samling privatpraktiserende oljeministere. Hvis det er slik, er det et alvorlig problem for Arbeiderpartiet.

6) Aps leder Jens Stoltenberg har et demokratiproblem Forskere sier at Aps oljegruppe har spilt en viktig rolle i kontroversielle energisaker. Professor Trond Nordby retter sterk kritikk mot nettverket. – Når Jens Stoltenberg sier at et uformelt oljenettverk på siden av partiet er uproblematisk, da er det han som har et problem, mener professor i statsvitenskap, Trond Nordby. Professoren ved Universitetet i Oslo er en av flere forskere som er kritiske til den såkalte Oljegruppa i Ap.

– Det er helt klart et demokratisk problem når tunge næringsinteresser får være med på å utforme politikk og legge strategi sammen med ledende Ap-politikere. Det gir dem selvsagt stor makt til å påvirke partiets politikk, sier Nordby til Dagsavisen.

Oljegruppa ble omtalt i en rapport fra Fridtjof Nansens Institutt i 1989, skrevet av nåværende politisk redaktør Bente Engesland i NRK. Hun forteller at Ap-folk da omtalte den som Den hemmelige oljegruppen. – I forbindelse med en oppgave om Norges forhold til OPEC oppdaget jeg denne gruppen. Den var en viktig premissleverandør, og en tung gruppe i Ap, sier hun. Hun mener gruppen hadde en klar innflytelse i spørsmålet om Norge skulle samarbeide med Organisasjonen for oljeeksporterende land (OPEC) om begrensninger for oljeproduksjonen. Dette bekreftes også av medlemmer i gruppen.

Jeg var på seminar med en etterforsker fra Økokrim her om dagen, og han hadde i alle fall nok å gjøre, sier korrupsjonsforsker Inge Amundsen tørt. Han er seniorforsker ved Christian Michelsens Institutt i Bergen, og også han påpeker at i Norge er det tette forbindelser mellom politikere, næringslivsledere og offentlige myndighetspersoner. Dermed kan det være lett for å havne «på begge sider av bordet», i et gråsonelandskap der noe kan være i høyden moralsk tvilsomt, andre ting regelrett ulovlig.

NSDAs innsigelser om manglede habilitet, ulike rolleblandinger, det storpolitiske spillet, det lukkede oljeøkonomisk interessesamarbeide og den offentlig mistanken om oljekorrupsjonen er ikke blitt behandlet. Siste tre spørsmål:

Dykkerberedskapen har fra 1978 vært godkjent til 400 meter, mens i dag er til 180 meter:

1) – Er det da grunnlag for å hevde at det norske oljeeventyret er fundamentert på politisk og departemental arbeidsmiljøkriminalitet?

2) – Kan Arbeiderpartiet, ved de samme politikere og embetsmenn som deltar i et lukket oljenettverk samtidig være habile i dykkersaken?

3) – Blir dykkersaken selve prøvesteinen på om Norge er i stand til å håndheve sine lover og menneskerettigheter?

© Nordsjødykkerne.
(Artikkelen kan fritt sprees forutsatt at forfatter og kilde er oppgitt, og innholdet ikke forandres.)

 Dele artikkel (Share article by Email)