Pressens Faglige Utvalg.
Potboks 46 Sentrum
0101 Oslo

Jeg ber Pressens Faglige Utvalg vurdere om Versto har opptrådt i henhold til gode journalistiske prinsipper, og i henhold til Vær Varsom Plakaten, i behandlingen av Gerd Liv Valla, og spesielt i sin kommentar den 23.10.2007 angående Valla’s bok «Prosessen» (vedlagt pdf):
http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=176336

«Gerd-Liv Valla har skrevet en blodstyrtning av en bok; slik jeg ser det, er den tidligere LO-lederen ute på et rent hevntokt.»

Norsk Journalistlag / Norges Redaktørforening bes foreta disiplinære forføyninger i henhold til sitt etiske regelverk.

Detaljene i min klage fremgår av klage til VG’s sjefsredaktør Olufsen, samt min email til Olav Versto selv, med videre:

Ansvarlig Redaktør Bernt Olufsen.
Verdens Gang AS,
Postboks 1185 Sentrum,
0107 Oslo

Som leser og medborger vil jeg herved klage Deres politiske leder Olav Versto’s dekning av Valla-saken inn for Dem, og ber Dem om å vurdere, på bakgrunn av vedlagte artikler, bl.a. hvor det er dokumentert at Versto har tilknytning til skjulte nettverk i samfunnet, om han har den fornødne objektivitet og selvstendighet til å fortsette i sin stilling og spesielt vurdere om Versto har opptrådt i henhold til gode journalistiske prinsipper, spesielt i sin kommentar den 23.10.2007 angående Valla’s bok «Prosessen» (vedlagt pdf):
http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=176336
«Gerd-Liv Valla har skrevet en blodstyrtning av en bok; slik jeg ser det, er den tidligere LO-lederen ute på et rent hevntokt.»

Vi anbefaler sekundært at Versto taes ut av rollen som tilsynelatende objektiv kommentator, p.g.a. sine bindinger og lojalitet til andre krefter enn oss vanlige folk, spesielt sin eier Tinus Nagel Erichsen og Trond Johansen i etteretningen.

Etter at han personlig har tatt Valla ned og ut, så skal hun ikke engang få muligheten til å forsvare seg, etter Versto’s mening. Med dette legger han føringer det norske folk ikke er tjent med. Hverken LO eller vanlige folk er tjent med at skjulte maktstrukturer tar ned og ut folk som er for «mektige» eller for farlige for enkeltpersoner innen maktapparatet. Dette er til stor fare for den demokratiske statsdannelsen i tilfelle.

Jfr. Samtiden-redaktør Cathrine Sandnes mener VGs politiske redaktør Olav Versto er en aktør i Valla-saken, og at han dermed ikke bør framstilles som en objektiv kommentator.
http://www.nrk.no/nyheter/1.3853316
«Cathrine Sandnes, som er redaktør i kultur- og samfunnstidsskriftet Samtiden, samt profilert feminist og forfatter, er langt på vei enig med Ørjasæter. Det hun reagerer mest på er likevel VGs rolle i Valla-saken, og at avisas politiske redaktør Olav Versto som en uavhengig observatør kan omtale ”Prosessen”.»

Jfr. mine artikler
Media og Stats-beherskerne i tospann. Valla-saken m.fl. (vedlagt pdf)
http://www.riksavisen.no/?p=369

en oppfølger til artikkelen: Norsk politikk; Det Skitne Maktspillet i Kulissene 1945-2006 (vedlagt pdf)
http://www.riksavisen.no/?p=300

Klage er også avsendt Norsk Journalistlag / Norges Redaktørforening, hvor de bes vurdere om Versto har opptrådt i henhold til gode journalistiske prinsipper, spesielt i sin kommentar den 23.10.2007 angående Valla’s bok «Prosessen» (vedlagt pdf):
http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=176336
«Gerd-Liv Valla har skrevet en blodstyrtning av en bok; slik jeg ser det, er den tidligere LO-lederen ute på et rent hevntokt.»

Norsk Journalistlag / Norges Redaktørforening bes foreta disiplinære forføyninger i henhold til sitt etiske regelverk.

samt Pressens Faglige Utvalg.
Vurdere om Versto har opptrådt i henhold til gode journalistiske prinsipper, og i henhold til Vær Varsom Plakaten, spesielt i sin kommentar den 23.10.2007 angående Valla’s bok «Prosessen» (vedlagt pdf):
http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=176336
«Gerd-Liv Valla har skrevet en blodstyrtning av en bok; slik jeg ser det, er den tidligere LO-lederen ute på et rent hevntokt.»

Versto er i utakt med sine journalist kolleger. Jfr. også hvordan Valla begrunner sine reelle beveggrunner for sin bok blant annet her, uten at dette i det følgende rapporteres i VG ; «Valla fikk lang applaus i løvens hule» (vedlagt pdf):
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2070068.ece?service=print

Med følgende at vi konkluderer at VG er sterkt ensidige, og ikke objektive.

videre på bakgrunn av mitt brev til Versto av 24.10.2007 (vedlagt pdf):

Subject: Åpent brev til politisk leder i VG; Olav Versto

Kjære Olav Versto, VG;
Du sier i din kommentar den 23.10.2007 angående Valla’s bok «Prosessen»:
http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=176336
«Gerd-Liv Valla har skrevet en blodstyrtning av en bok; slik jeg ser det, er den tidligere LO-lederen ute på et rent hevntokt.»

Jeg foreslår at du stanser ditt hevntokt/agenda mot Valla. Hun forsvarer seg mot skjulte maktstrukturer, og makteliten. DU løper andres ærend og det er åpenbart. Du beskytter dine herrers agenda, og jeg synest du og dine venner utviser en litt for stor maktarroganse nå. Husk at det gjelder det samme for dere som snubletråden dere la ut for Valla; «det skal en liten tue til å velte et stort lass». En bør således ikke bli alt for mye ovenpå, selv om det skrivende Norge ikke gir dere mye motstand.

«Jeg tipper at de som får mest pepper i boken, kommer til å være knappe med å kommentere innholdet. Dermed tror jeg det Valla skriver, kommer til å slå tilbake på henne selv. Hun forsøker å renvaske seg, men risikerer å bli stående igjen som skurken i stykket.»

Og implisitt ligger i dette at du nå vil kvele denne debatten, hvor hun forsvarer seg, ikke bare fra VG’s side, men du oppfordrer alle andre i din kommentar til å ikke å ta tak i saken. Rapporterer du eller styrer du en offentlig debatt? Og de journalister som kjenner deg som del av «det hemmelige apparat», vet vel klokelig å ta ditt råd, hvis ikke blir de vel uten jobb (?).

Hvorfor rapporterer du ikke at Yssen var udugelig i tjenesten? Hvorfor sier du, eller spekulerer dere, og din avis ingenting i på hvem som tjener mest på at Valla måtte ut? At hun fikk for mye makt, og måtte taes ned? At hun ble en trussel mot regjeringens politikk? Mot maktelitens politikk, som tjener andre herrer enn oss vanlige folk.
Folkeaksjonen mot EU medlemskap sier: «Problemet» i LO ble for «tungt å bære» for Jens når tjenestedirektivet fikk stor motstand i hele fagbevegelsen. Motstanden mot tjenestedirektivet er grunnen til at Valla ble utsatt for Europabevegelsens vrede gjennom landsforrædere I første rekke norske JOURNALISTER og AVISREDAKTØRER. (Europabevegelsens lakeier)»
http://www.frifagbevegelse.no/magasinett/article3051886.ece

Hvorfor rapporterer du ikke at Yssen er «pavens venn» og medlem i den rettsstridige Europabevegelsen. Hvor Valla inntar et motsatt standpunkt:
http://www.dagsavisen.no/innenriks/article318981.ece

Utdrag:
Jfr. min artikkel «Media og Stats-beherskerne i tospann. Valla-saken m.fl.»
http://www.riksavisen.no/?p=369

Dette er en oppfølger til artikkelen: Norsk politikk; Det Skitne Maktspillet i Kulissene 1945-2006

At det er politisk spill og konspirasjoner for å ta ned politiske motstandere som Valla og andre er en ting som nesten er en del av det politiske liv og spillet om makten, hederen og æren, men vi kan på bakgrunn av Valla-saken og andre saker de siste årene, spørre: Er media med på det politiske spillet, på statens side (de som behersker staten), like fullt nå som før?

Vi vet at media må opprettholde godt forhold til makthaverne for å få tilgang på informasjon. Har dette gode forhold utviklet seg til personlige vennskap som gjør skikkelig kritisk sans fraværende?

Vi vet at AP brukte Arbeiderpressen, inklusivt NRK i “gamle dager” som sitt eget propaganda apparat. Dette kan spesielt dokumenteres ved bøkene til Reiulf Steen og Ronald Bye, samt Bjørn Nilsen – “Makthavernes Monopol”.

Etter Bjørn Nilsen’s mening er NRK først og fremst et lydig redskap for systemet og de som sitter med den økonomiske og politiske makten i Norge. Vi kan ha grunn til å tro at dette idag ikke bare gjelder NRK, men også TV2 (jfr. A-pressen eiere / Hildrum som sjef) og de fleste trykte medier, spesielt Schibsted avisene, og nå etter salget også Orkla mediene. Alle medier skal sentraliseres på en politisk sides (gruppes) hånd.

Vi vet fra boken “Vi Som Styrer Norge. Arbeiderpartiet og de Hemmelige Tjenestene” av Viggo Johansen, Pål T. Jørgensen og Finn Sjue, at VG’s politiske redaktør Olav Versto er bestekompis og spesielt begunstiget i informasjonsammenheng med AP’s grå eminense Trond Johansen, som igjen hevdes av samme forfattere å være i ledtog med internasjonale hemmelige nettverk og etteretningstjenester. VG har også jevnlig hatt representanter i det skjulte elitenettverket Bilderbergerne, med Dagens Næringsliv som den eneste avis som har dekket eksistensen av i Norge. Det viser hvordan den øvrige presse helt unisont lar være å spørre hvordan våre folkevalgte tillitsmenn- og kvinner kan tillates operere innenfor hemmelige globale elitenettverk.

Media går således ikke i flokk bare å skrive om ting som skal beskrives, men også i å tie med hva som opplest og vedtatt ikke skal beskrives. Som styrt av en skjult hånd.

Som vi vet var det VG som “tente på” Valla-saken. Vi vet at politisk redaktør Olav Versto er bestekompis med Trond Johansen. Vi vet at VG’s eier Tinus Nagel Erichsen, eieren av Schibsted konsernet, var en av gutta på skauen / MILORG sammen med J.C. Hauge, og dermed i klikken rundt Trond Johansen, og jeg har dokumentert i en tidligere kapittel hvordan disse kuppet Arbeiderpartiet og makten i Norge etter krigen.

Nei, min venn, jeg levner Valla langt mer ære, enn jeg levner Dem det.

Mvh J.Johansen

—–

PS: Legg merke til at jeg bruker konsekvent Politisk Leder som tittel på Versto, idet redaktør tittelen blir galt å bruke og misvisende. Redaktør er en hederstittel. Politisk Leder (VG’s propaganda-avdeling) er riktigere.

Eplet faller av og til veldig langt fra stammen. Idet jeg antar at politisk leder Olav Versto var sønn av den hedersmann Olav Versto (AP) som sammen med Bondepartiets ledere Gabriel Moseid og Nils Trædal samt Emanuel Haug, hadde forpurret Hjemmefrontledelsens («Kretsens») planer for overgangstiden fra krig til fred i 1945. Det må ha betydd mye for Hjemmefrontledelsen å få gjennomført disse planene. Både Haug og Versto var blitt truet med likvidasjon. Trædal var den av gruppen som faktisk led en plutselig død. Kort om det her, for å vise sviket ikke bare mot det norske folk, men også sitt eget opphav/slekt (?):

Historieforsker Ole Kristian Grimnes forteller hva uenigheten mellom Hjemmefrontledelsen og Bondepartiets ledere samt Versto bestod av:
«Opposisjonen gikk imot Kretsens krav om at Regjeringen straks skulle gå av, og at det skulle dannes en ny Regjering uten tilknytning til Stortinget. Opposisjonen var for at det gamle Stortinget av 1936 skulle sammenkalles. Endelig angrep den sterkt det oppnevnelsesprinsipp som kretsen la tilgrunnfor styret i kommunene i en overgangsperiode. Opposisjonen gikk ikke bare tilfelts mot kretsens overgangsstyre i og for seg. Den mente mer generelt å se antidemokratiske og diktatoriske tilbøyligheter bak kretsens forslag og antydet at de rommet etterkrigsplaner om en eller annen form for maktovertakelse. Kanskje de skriftlige kilder er lite presise ble et så sterkt ord som «militærdiktatur», etter krigen brukt, iallfall i løsere og mer agitatoriske sammenhenger, i så fall fikk kritikken brodd også mot den militære ledelse, selv om kretsen var dens mest direkte adressat. Selv tilgjengelige skriftlige kilder viser at for eks. den illegale avisen Vårt Land, som ble regnet som Trygve Nilsens talerør, gikk så langt som å si «Det arbeides etter hva vi har grunn til å tro under demokratiets maske, for fortsatt diktatorisk styresett. Det sies at det er tenkt i overgangstiden, men det er nok meningen at det norske folk skal stå overfor en fullbrakt kjensgjerning…Skulle disse reaksjonære krefters bestrebelser krones med hell kan det gå lang tid før folket igjen får bestemmelsen om styre og stell i Norge. » 1)

Haug — Knutzen saken

Da Emanuel Haug etter frigjøringen fikk vite at han var utpekt som landsforræder og anbefalt likvidert i et brev fra Hjemmefrontledelsen til London regjeringen, hvilket med den tids språkbruk betydde at han skulle drepes, gikk han til rettssak for å få mortifisert den injurierende påstand. Han krevde rapportskriveren straffet. Haug vendte seg til Utenriksdepartementet for å få en kopi av brevet med beskyldningene. Brevet ble ikke utlevert tross pågang fra Haug, men han skaffet en kopi fra annet hold. Rapportskriveren viste seg å være tidligere direktør i Nasjonalhjelpen, Sam Knutzen. Gjennom rettsaken hvor Sam Knutzen ble dømt, 2) ble det famøse brevet rettslig bekreftet Setningen: «la rette vedkommende få ordre om å likvidere Haug snarest mulig» forteller at Hjemmefrontledelsen, Londonregjeringen eller grupper i frimureriets nærhet i fellesskap hadde folk til disposisjon som på oppdrag påtok seg å drepe politiske motstandere. Når Haug ikke ble likvidert kan årsaken være at han ble arrestert av tyskerne på nyåret 1945, for fjerde gang, og satt i trygg forvaring på Grini til frigjøringsdagen. Sam Knutzen hadde i 1939 I grad i St Johanneslogen St Olaus til den hvite Leopard. Han var losjebroder av prest Conrad Bonnevje Svendsen som var Andre Bevogtende Broder og tilhørte losjens Clerici. De var begge med i Hjemmefrontledelsen. Det er bemerkelsesverdig at sentrale medlemmer av ordenen deltar i en konspiratorisk organisasjon som mistenkes for å ha til hensikt å tilrive seg makten i strid med konstitusjonen, og ikke minst at den er i stand til å anbefale, hvilket brevet forteller, politiske mord for å nå dette mål. Conrad Bonnevie Svendsen er senere hedret med XI grad. Hans virke er anerkjent og belønnet av Den Norske Frimurerorden.

Hvem var «Kretsen»? Haakon Lie, Skjebneår: «Frykten for at Hjemmefrontledelsen skulle sette vårt folkestyre ut av funksjon, gikk helt inn i de folkevalgtes rekker. Når en leser C. J. Hambros «Dagboksblader og aktstykker fra regjeringsdannelsen fra 1945», ser enhvordan det blant mange av de «gamle » stortingsmennene rådde den dypeste mistillit til Hjemmefrontens ledelse. Bondepartiets Gabriel Moseid sa rett ut at «vi her har å gjøre med folk som hadde planlagt og forberedt et statskupp». Hambro selv konstaterte: «Det er åpenbart at hjemmefrontens ledelse som synes den anonyme og uansvarlige makt er søt, har tenkt å trenge statsmaktene helt tilside… Stortinget som institusjon fornærmes med overlegg fra dag til dag».

I oktober 1948 skulle Stortinget behandle kommisjonens rapport som skulle granske aktivitetene før og etter 9. april 1940. Dt var utbredt misnøye med granskningen. mange mente at viktige hendelser var dekket over. Bondepartiledelsen fikk sterk medfart i rapporten. Trædal ble påstått å være en av «foræderne», Haugs medsammensvorne. Trædal ville legge frem i Stortinget et brev som «Kretsens» Paal Berg hadde skrevet i juni 1940 til Adolf Hitler. I brevet gikk Berg inn for separatfred med Tyskland og avsettelse av Kong Haakon. 3)
Trædal ble myrdet før han kom så langt, og før han fikk lese rapporten.

Gabriel Moseid førte ordet for Bondepartiet i Stortinget i oktober 1948. Han brukte 5 timer på å gjennomgå de uetteretlighetene Hjemmefrontledelsen hadde brukt mot Bondepartiet. Han avsluttet slik:
«Verken jeg eller andre kan legge frem beviser for følgene av et statskupp som ble avverget. Men at kretsen hadde til hensikt ved dertil skikkede midler og menn å overta makten ved frigjøringen uten Storting og konstitusjonell regjering, det har den selv sagt så mange ganger og såpass tydelig at derom kan det neppe være tvil. Og det er dette åpenbare brudd på Grunnloven og våre konstitusjonelle prinsipper som er sakens kjerne…Det er intet som tyder på at Kretsen hadde oppgitt det planlagte statskupp i dagene omkring 8. mai 1945. Og når det ble avverget, så var det ikke Kretsens fortjeneste, men folkets og de menn som i tide fikk vakt det til forståelse av farene og til vern om Grunnloven og de konstitusjonelle myndighetene» 4)

1) Ole Kristian Grimnes. «Hjemefrontens Ledelse». side 460.
2) Bergen Arbeiderblad, leder, 20. februar 1951.
3) May Britt Ohman Nielsen, «Bondekamp om Markedsmakt», s. 395
4) May Britt Ohman Nielsen, «Bondekamp om Markedsmakt», s. 319

Høyesterettsadvokat og lærer Emanuel Haug, sterk og vital i dagens strid, døde plutselig i i 1952, 61 år gammel. To av de fire menn som hadde gått sterkest ut mot frimureriet og Hjemmefrontens ledelse var nå borte etter at de først var blitt truet med likvidasjon. I 1948 var det ingen utenom en egnere krets som hadde kjennskap til den avtale som var inngått mellom Arbeiderpartiet, Bondepartiet og som visste at frimureriet var implisert i denne avtale fra 1935. Prost Trædal som hadde førstehånds kjennskap til denne avtale var nå borte.

Kilde: Erik Rudstrøm «Frimureriet og de skjulte makteliter, bind 1».

Erik Rudstrøm sier i forordet:
«Statsminister Johan Nygaardsvold og ledende Arbeiderpartifolk etablerte i 1935 et samarbeid med en hemmelig maktgruppe hvor medlemmer av frimureriet utgjorde en del. Frimurernes makt lå dengang i at så godt som hele den norske generalstaben var medlemmer av frimurerordenen og var bundet til ordenens strenge edsavleggelse og var forpliktelse til å adlyde overordnede og bevare taushet omkring sin virksomhet.
Under den tyske okkupasjonen ble forbindelsen mellom den nevnte maktgruppen og Nygaardsvold-regjeringen i London oppretholdt pr brev. Denne korrespondanse er bevart og gir oss innsyn i forholdet mellom Nygaardsvoldsregjeringen og den gruppen regjeringen hadde innlatt seg i samarbeid med. Korrespondansen gjalt hvorvidt en autoritær styreform skulle innføres i norske kommuner etter krigen. Politisk oppnevnte kommunestyre-representanter, ville få makt og råderett over kommunenes betydelige verdier, noe regjeringen først gikk imot, fordi det ville føre til en autoritær styreform Det fremgår av korrespondansen at regjeringen ga etter for presset og således lot seg styre av den gruppen som titulerte seg som «Hjemmefrontledelsen«.
Det er lite sannsynlig at ledelsen for den nyopprettede Hjemmefronten ville ha til oppgave å avgjøre politiske retningslinjer som lå år fremover i tid. Dessuten fremgår det av korrespondansen at forbindelsen mellom partene ikke var av ny dato. Og hvorfor skulle Londonregjeringen gi etter og føye seg for den gruppen som kalte seg «Hjemmefrontledelsen»?

Disse betraktninger forteller at «Hjemmefrontledelsen» kan være et dekknavn for en gruppe av eldre dato. Den kan være dannet for lang tid tilbake og gjort seg gjeldende så tidlig som 1935, i forbindelse med at Nygardsvolds regjering ble dannet.
Sentrale politikere har brakt vårt land inn i en situasjon vi ikke ønsker og som det kan være vanskelig å komme utav, en erobring av vårt land ved hjelp av økonomiske virkemidler, og en nedbygging av rettstaten.»

Og videre Rudstrøm (s. 81):
«Hvem styrer regjeringen? Den vel bevarte korrespondansen mellom Hjemmefrontledelsen og Londonregjeringen er unik. Den forteller at Arbeiderpartiregjeringen lot seg styre av Hjemmefrontledelsen. Den forteller også at styringen ikke var av ny dato, den var fra første stund godtatt av begge parter. Vi ser at Hjemmefrontledelsen har klare politiske mål som den ikke kan ha fått som leder av Hjemmefronten og Milorg. Jeg tenker her på Hjemmefrontledelsens krav om at kommune-styremedlemmene skulle oppnevnes istedet for å velges. Dette var så viktig for Hjemmefrontledelsen at den var villig til, slik Sam Knutzen foreslo i sitt brev til regjeringen, å likvidere sin hovedmotstander for å nå dette mål. Det dreier seg om å trekke Norges styreform i autoritær retning, det vil si å endre vår statsforfatning. Hvem er så denne gruppen som sto frem og kalte seg Hjemmefrontledelsen? Medlemmene tilhørte ikke Arbeiderpartiet. Vi kan følge dem tilbake til dannelsen av Johan Nygaardsvolds regjering i 1935.»

Den illegale avisen «London-nytt» for oktober 1943 som Hjemmefrontledelsen sto bak, vakte oppsikt fordi den inneholdt udemokratiske ideer om et autoritært styre: «Inntil regulære valg har funnet sted eksisterer bare ett parti i Norge, og det er hjemmefronten. … Hjemmefronten har mennene. Hjemmefronten kjenner mennene og Hjemmefronten vil vite å sette dem inn på den rette plass» (Kilde: Klassekampen, 7 mai 2006 ved Lars Mjøseth).

Bondepartiet i partiets program for 1945 repliserer: «Vårt land, vår frihet og vårt folkestyre skal voktes og vernes med alle de midler vi rår over«.

«Hvordan kunne London-regjeringen, i denne situasjonen gi etter for et forslag som gikk i fascistisk retning», spør Rudstrøm (s. 86).

«Moseid samarbeidet med arbeiderpartimannen Olav Versto som reiste rundt i kommunene for å advare folk mot å la seg oppnevne til kommunale verv.» (Rudstrøm, s. 86).

Og det er vel det vårt «demokrati» har endt opp med idag, utnevnelser/oppnevnelser, ved hjelp av nominasjons- og valg lov, så har de fått det som de vil allikevel, hvordan få sitt eget folk i posisjoner. Den direkte representasjon er historie. Problemet mellom LO/AP er vel ikke at LO noensinne har hatt makt over AP, men at AP/politikken har hatt makt over fagorganisasjonene. Når LO nå brukte litt makt under Valla’s ledelse, som den eneste som sannynligvis ikke har vært i lomma på kreftene i politikken, så ble det for truende.

Dette er altså de krefter som plasserte sine menn, og som styrer vårt land også idag. Det ser vi utav politikken som føres. Som Egil Ulateig sier i boken «Med rett til å drepe» var Schibstedt’s Tinius Nagell-Erichsen selv en av «gutta på skauen»/MILORG og VG var deres talerør etter krigen (og til denne dag). Stoltenberg er deres lydige løpegutt, derfor beskyttes av han med alle krefter. Dette er de «demokratiske» krefter som har bygget landet etter krigen, og som politisk leder Olav Versto i VG føler seg henfallen til å støtte aktivitetene til i sin «journalistiske» gjerning.

Vår tids Versto har lagt seg på lag med dem som etterkrigstidens Versto, som den hedersmann han var, opponerte mot med fare for liv og lemmer, og som Trædal måtte bøte med sitt liv for å motarbeide. Dagens Versto er vel redd for å bli kastet utav et vindu, om ikke, som prost Trædal? Vi kan bare spekulere i motivene hvorfor mennesker som politisk leder Versto har solgt seg til disse udemokratiske krefter, bortsett fra eventuelle penger og gode jobber da, siden hovedpersonen(e) aldri vil fortelle oss hvorfor.

Denne klage er levert av Nordisk Tillitsmann,
ved J.Johansen,
på vegne av norske folk som tilstreber medias uavhengighet
(media vaktbikkje)

Nordisk Tillitsmann er et kompetansenettverk av personer som stiller sin kompetanse og tid til rådighet for å beskytte mennesker mot overgrep og trakassering i samfunnet.
Enhver som i handling kan vise til engasjement og vilje/evne til å bry seg om sin «nestes»/medmenneskes ve og vel, kan opptas som medlem i Nordisk Tillitsmann.

Les mer om Nordisk Tillitsmann her:
http://www.riksavisen.no/?page_id=388

 Dele artikkel (Share article by Email)