Når jeg som 70-åring er blitt såpass til gubbe at jeg tar meg tid til å reflektere over et aktivt og spennende liv, kom jeg uventet over en tekst jeg leste som 20-åring. Den gjorde den gang et avgjørende inntrykk på meg, for den var så innlysende sann.

Den bekreftet det jeg allerede den gang hadde reflektert over og skrevet et dikt om (første gang trykt i min avis Bygdenes By på Steinkjer). Jeg tar først med diktet, og så den tekst som utløste diktet:

Liv, gi meg motgang
og jeg vil fravriste deg din dypeste visdom..
Hat kan bare styrke min iver
etter dine hemmelige hager.
Alle de andre som bare ser og beglor deg
måpende, forakter jeg
lik en som forakter mengdens uforstandige spott
mot et følsomt sinn.
Nettopp da våkner den tenksomme.
Nettopp når mengden tror den kan kveste hans høye panne.
I forbannelsen fra hopen
henter han kreftene og spiren
til det evige bliv
og det evige liv.

Nøkternt sett ligger det vel både en hybris (overmot) og en katarsis (lutring, renselse) hos en ungdom som gjør seg slike tanker. Å leve utfordrende, å stille seg kritisk og spissfindig til den kultur man lever opp i, kan innebære en lidelsens kanossagang, men også en følelse av seier over det hyklerske, falske og løgnaktige. For legen Hippokrates var det medisinsk sett en renselse. For Platon var katarsis en sjelelig rengjøring. Aristoteles innfører begrepet katarsis i estetikken, om musikkens virkning på sinnet, og om tragediens virkning ved den frykt og medlidenhet den vekker hos tilskueren. Aristoteles` bruk av ordet skal fortolkes som en renselse fra de affekter tragedien vekker hos publikum.

I psykologien og psykiatrien betegner katarsis en prosess som bringer ubevisst konfliktstoff – og de følelser som er forbundet med det – frem i bevisstheten! Her brukes faktisk katarsis og avreagering synonymt!

Ovenstående dikt peker vel på litt av hvert for den skarpe iakttaker, kanskje passet det meg den gang å være min egen «myte-skaper»? En «fristelse» som ikke minst lyrikere kan falle for i ungdommelig overmot/ hybris?

– Veien var for meg ikke lang den gang til å skifte studium just da fra teologi til psykologi.

Men tilbake til spørsmålet «om lidelse og motgang kan være nødvendig»? – Her er den lille historien som grep meg dypt som ung, og som ble viktig for hele mitt livssyn og «religiøse» aspekt, om det kan kalles så:

En ung nyutdannet forsker fant en gang en kokong som hørte til arten keisermøll. Han bragte den med hjem for å studere den når den kom ut av kokongen .En dag fikk han se en liten åpning i kokongen, og han så på den i timesvis mens møllen forsøkte å presse kroppen gjennom hullet. Den unge forskeren trodde møllen haddde satt seg fast. Han trodde den var kommet så langt den maktet og ikke kunne komme videere. Forskeren var et vel-menende og godt menneske som ville hjelpe møllen videre. Derfor tok han en saks og klipte varsomt hullet litt større. Nå kom den lett ut, men kroppen var liten og oppsvulmet, og vingene var innskrumpede. Forskeren fortsatte å studere møllen, fordi han ventet at vingene skulle bre seg ut og strekke seg, slik at de kunne bære kroppen. Siden ville kroppen trekke seg sammen etter en tid. Men intet av dette skjedde. Resten av sitt liv tilbrakte møllen krypende rundt med det oppsvulmede legemet og de innskrumpne vingene. Den ble aldri i stand til å fly. I sin hjelpsomhet og sitt hastverk hadde den unge forskeren ikke forstått at det strevet som krevdes av møllen, var nødvendig for å komme ut av den lille åpning så det kunne presses væske fra den oppsvulmede kroppen og inn i vingene slik at den kunne fly når den nådde ut til friheten. Frihet og evne til å fly kunne bare oppnås etter anstrengelsen og motstanden! Ved å ta fra møllen motgangen og dens eget strev, tok man fra den dens livsdugelighet og mulighet til sunn utvikling, liv og vitalitet. Den ble en krøpling.

Vi burde nok alle legge denne fortellingen på minne, ikke minst bekymrede foreldre, forsøkspedagoger og helsepersonell når det gjelder den oppvoksende slekt. Lidelse, motgang, strev og «tøffe» erfaringer er noe livet byr på slik at vi skal komme videre, og nå ut over grenser og stengsler. Den grenseløse lengsel som er nedlagt i all skapning, og særlig mennesket, har en hensikt, et formål. Og alt er så fantastisk ordnet fra den kosmiske skaperkrafts side, den skaperkraft som vil være navnløs og udefinert, men evig og allmektig – i liv og det vi omtaler som død…

Av Even Lorch-Falch,
Alternativt Samfunn