Jeg husker engang en jul en del år tilbake (1994) hvor undertegnede var invitert av Human Etisk Forbund i Ålesund for å snakke om fred og kjærlighet mellom mennesker. Et foredrag jeg kalte «Livets Lære». Jeg tok frem flere store menns lære gjennom tidene, inklusivt Jesus’ lære om barmhjertighet og nestekjærlighet. Da kom sjokket. Bare navnet ble nevnt var det som en bryter ble vendt i forsamlingen, og jeg ble svært forferdet over hatet som strålte mot meg fra forsamlingen, og jeg har aldri senere gjentatt dette eksperiment.

Jeg undret mye og lenge på hva dette kom av, og kom til at veldig mange er skadet av kristendommen ved at den ble gjort til statsmaktens religion, og institusjonalisert. Meg selv inkludert, av fariseerisk nidkjærhet av en lærer i ungdomsskolen for min sin del, som absolutt måtte frelse flest mulig sjeler, og ble svært misfornøyd med at min sjel ikke var tilgjengelig for ham. Jeg klarte ikke se på ham med den fornødne respekt og ydmykhet som en «Guds tjener», les: hersker, på jord var vant til å se fra sine «får». Hans lære «hang ikke på greip» for å si det mildt, og han klarte aldri å besvare mine mer eller mindre funderte spørsmål om hans tro; hans svar ble sinne og psykisk trakassering. Hvor ble det av læresetningen om «det du gjør mot disse minste blant oss, det gjør du også mot meg«?

Slike skadedes reaksjoner, som Paulus som stod Jesus og hans lære imot inntil han ble omvendt, frelst, så lyset, forstod sammenhengene, eller hva en kan kalle det, eller skjønte at læren var god; den lille manns kamp mot den store statsmakt og deres korrupte ledere, er et sunnhetstegn, idet de reagerer på den institusjonaliserte religion. Den som ikke blir forbannet på den intitusjonaliserte religion, har egentlig ikke skjønt noen ting. MEN, en bør ikke kaste barnet ut med badevannet; Kristendommen var opprinnelig en kamp for menneskers åndelige frihet fra undertrykkerne og utsugerne (politisk=keiseren, åndelig=presteskapet). – Før den ble et verktøy i hendene på nettopp dem som den lærte imot.

Revolusjoner er skapt alle som en utav ujevn fordeling av goder mellom småfolk og denne «adel»/elite. «Keiserens», les; makthavernes, mål er å minimalisere denne fare for opprør. Hvorfor ikke bruke religionen?

«Religion is what keeps the poor from murdering the rich.» ~ Napoleon

Når en er skadet av usunn forkynnelse, av den statsinitierte versjonen som binder, og ikke den som frigjør, sannheten som setter fri, fri fra forvirring og de mentale irrganger en er satt i av statsmaktens indoktrineringer, så kan en handle og si urasjonelle ting. En kan formelig oppleve hvordan der ligger en følelsesmessig skade bak enkeltes statsreligiøse trauma. Ellers sindige folk, kan fyre seg opp og opptre uverdig, hvor traumaet trigges. Ofte mot uskyldige, som ikke er del av det statsreligiøse apparat.

Human etisk nestekjærlighet er like utolerant og fordømmende og smålig som den statsinitierte «kristendom», – deres hovedfiende, på slik måte at verden ikke har gått noe fremover ved dets tilblivelse. Tvertimot har hatet og segregeringen bare fått et nytt organisert utløp. Den human etiske ubetingede nestekjærlighet finnes ikke i noen større grad enn den «kristne» gjør det. De er begge begrenset og selektive.

Som Paulus har jeg selv vært en av de som p.g.a. slik skade «stod kristendommen imot». Men det viste seg at det var ikke kristendommen som var problemet. Problemet lå hos de som forvaltet kristendommens visdom på jord, fjernt fra den himmel de talte og taler om. Hvordan kan noen tale om et «rike» de ikke kjenner, eller selv har erfart? Det blir den blinde som leder den blinde, og så går begge i grøfta. Min barnetro overlevde «Keiserens» bestrebelser på å ødelegge den. Jfr. «Du skal bli som et barn igjen for å se Guds Rike«.

Lakmustesten på religionens sunnhet er; De statskristne tror ofte på noen eldgamle rasistiske forestillinger om jøder som guds utvalgte folk og HERSKERE etter den gamle pakten i GT. Utvalgt blir en gjennom troen på at Jesus gjorde oss, deg og meg, til guds utvalgte folk som TJENERE, gjennom troen på ham som lært i NT. DET er den nye pakten mellom Gud og mennesker.

Penger samt politisk og åndelig makt over medmennesker var ofte et større behov for dem enn å utbre det gode evangelium og fredsfyrstens gledesbudskap, om himmelrikets fortreffelighet og fred mellom mennesker på jord, samt åndelige frihet for det søkende menneske. Fra jødene selv ble Jesus avvist som Messias fordi han ville bare skjenke dem et åndelig rike han kalte «gudsriket», hvor han til og med ville gjøre dem til tjenere mer enn herskere, og ikke ville gi dem det politiske verdensrike deres aspirasjoner strebet mot selv for 2000 år siden. Den mentale frelser la deretter sin lit til oss «hedningene». Vi skulle bli «Guds Utvalgte Folk» på jord istedenfor, – om vi ville. Er ikke bare å bare å være «utvalgt» heller, – mange er kalt, men få er utvalgt.

Tjenerånden var/er blitt korsfestet og ofret, erstattet med herskerånden – dessverre. Samt dansen rundt gullkalven og kampen om verdensherredømme som går sin evinnelige gang. Noen lever godt på å splitte og herske, – også i religiøs forstand. Julens budskap er om fred og kjærlighet, og forbrødring mellom mennesker. Istedenfor har den blitt en del av den dansen rundt gullkalven, en feiring av handelstanden, som den åndelige lære kalt kristendommen stod i motstrid til.

Om Jesus var kun en entitet, og ikke den historiske åndelige lærer som Illustrert Vitenskap hevder han er, men bare den som er drømt frem og opp av så mange milliarder av mennesker gjennom mange tusen år gjennom tidene, så var/er det fremdeles en virksom entitet. Menneskene er semi-guder og skaper entiteter i de spirituelle sfærer, astralt, om de er bevisst på det eller ikke. Om de er ubevisst så skapes det mest mørkere entiteter enn vi liker å tenke på i disse samme åndelige sfærer. Ånd har fremdeles makt over materien. Ånden skaper materien. Mennesket har makt til å skape seg djevler og demoner med sin ånd, – de har også kraft og makt til å skape seg det relative motstykket; fra det beste i oss.

Som autodiakten B. Dybwad Brochmann sier så var der ingen religion på Jesus’ tid. Religionen ble til på kirkemøtet i Nikea i år 325 hvor Keiser Konstantin luringen fant ut at han kunne gjøre dette populære kalt kristendommen til en kraft og makt på sin side, og fikk vedtatt blant annet tre-enigheten med knapt flertall på samme møte. 🙂

Alt av enkeltmennesker sine aller høyeste kvaliteter, deres høyeste drømmer, er lagt inni denne åndelige entitet kalt Jesus. DE har skapt den astrale entitet, – ikke keiseren. Om det er en historisk person eller ei er urelevant, selv om vitenskapen sier han er det, om ikke på den pidestall enkelte statsbærende elementer har satt ham, og uskadeliggjort ham, for å trygge sin egen makt og agenda.

Den som innstiller seg på denne universelle makt og kraft kalt Jesus, astralkraften, gjennom meditasjon og kontemplasjon, og det momentum den har bygget opp gjennom århundrene, får mye hjelp i sine aktiviteter på jord. De får åndens kraft, og trenger ikke bare lite på sin begrensede jordiske makt og intellektuelle kapasitet. Intellektet er godt å ha, men har av og til sine begrensninger.

«Og det hendte i de dager at det ble utlyst at alle skulle skrive seg inn i mantall.» For at Keiseren skulle få sjekket at han fikk nok skatter fra alle i riket. «Også Maria og Josef begav seg til Betlehem for å skrive seg inn i mantallet.» Under utbytting og undertrykkelse kom verdens mentale frelser til verden (fordi det er da han vanligvis trenges mest). Omtrent som hos de fleste av oss idag altså.

Der er intet nytt under solen, – alt er kun gitt nye kulisser og nye kostymer. Fortidens maktkamper, keiserens utbytting av vanlige folk, stadig økede krav til skatter og avgifter for å lønne seg selv og sine venner, er like mye dagens realiteter som det var i historisk bibelsk tid. Bare i ny forkledning. Historiske verker og nedtegnelser av Buddha, Koranen, Talmud, Baghadvita – som Bibelen, forteller mye om hvordan det var, – og er. I sin enkleste form og uttrykk definerer vi det som kampen mellom de(t) gode og de(t) onde. The show must go on!

«Men will never be free until the last king is strangled with the entrails of the last priest.» ~ Denis Diderot

Der er en åndelig kraft i universet, som i denne åndelige maktkamp har makt over materien. Alt hva de milliarder av vanlige folk har lagt inn i og investert i den kraften av sine høyeste idealer, sine beste drømmer for sine barns fremtid, og barnet i seg, undringen, mystikken, gleden, – det aller beste i seg, er projisert inn i dette kraftsentrum. Dette er enkeltmenneskets ene frie handling i livet; de kan lyde keiseren i det ytre, men i sitt innerste kan de sende makt og kraft til den entitet som den felles menneskehet har skapt i ånd, som vi av mangel på bedre ord gjerne kan kalle Kristus.

Alt er ånd før det blir materie. Som alle nye tekniske oppfinnelser starter med en tanke, – i ånd.

«Mørkets fyrster» her på denne jord, de ubevisste av ånd som skaper demoner og smådjevler i de kollektive astralfelter, som har sin(e) egne agenda(er), frykter denne godhetens kraft som pesten, fordi om det hadde vært opp til denne, så hadde det jordiske riket av grådighet, makt og penger (dansen rundt gullkalven) falt på dagen. For at det skal skje betinger det at nok mennesker virkelig kobler til denne åndelige kraften og makten og avsetter nåtidens Herodeser og Kaifaser.

Når den kritiske masse har satt seg selv åndelig og mentalt fri, for ingen regjering, ingen makter og myndigheter har makt til å stanse den frihet mennesker har til å tenke å tro det de vil, da vil det som Rupert Sheldrake kaller morfiske felter eller morfisk resonans (formative causation), gjøre sitt til at den økede bevissthet blir almengjort hos menneskene. DET er hva jeg håper på kan virkeliggjøres.

«The most dangerous man, to any government, is the man who is able to think things out for himself… Almost inevitably, he comes to the conclusion that the government he lives under is dishonest, insane and intolerable.»
-H.L Mencken

Jeg husker en jul for mange år siden, i protest nektet jeg å dele julen med min store familie, og en fellesgave ble gitt til Frelsesarmeen. Jeg satt for meg selv, alene i mitt store hus, med en salatbolle, og skapte en stemning med musikk og kontemplasjon. En setting som gir grunlag for å forstå hva julen virkelig handler om, i den grad det mulig å gjenskape det med stor familie bare et steinkast borte. Mange har ikke det. Det ble allikevel en fortettet jul, den beste julen jeg har hatt. Det ser ut som som om hvis noen tar det ene skrittet bort fra «saueflokken», så gir mye seg selv. Ting skjer. Alt begynner med det første skrittet. En kan vel si at julen er den tid på året hvor den entitet kalt Kristus er nærmest oss. Gode krefter i fellesskap har skapt det slik.

«Søk, og du skal finne. Bank på, og det skal lukkes opp for deg«. «Sannheten vil frigjøre deg«.

Lykke til, og God Jul,

Mvh. J.Johansen

Denne julehilsen: http://www.riksavisen.no/?p=406

The Grateful Slave: http://www.riksavisen.no/?p=408

 Dele artikkel (Share article by Email)