Amerikanerne gjør i stadig større grad det de selv vil – uansett om NATO og FN følger deres aksjoner. Det svekker samarbeidet, men NATO er ikke USAs utenrikspolitiske instrument. Som en småstat og samtidig oljeeksportør bør ikke Norge føre eller støtte en politikk som øker faren for at vi blir trukket inn i en krig, skriver flaggkommandør Jacob Børresen, med 40 års tjeneste i Forsvaret. Han mener tiden er moden for en seriøs offentlig debatt om Forsvarets oppgaver.

Innledning til diskusjon. Norges forsvarsforening 24 september 2002.
Av Jacob Børresen

Innledning
Hvorfor har vi et forsvar? Og hva vil egentlig med forsvaret? Jeg takker for anledningen for å innlede til diskusjon om så grunnleggende spørsmål for vårt forsvars framtid som dette. Og jeg er også glad for at Norges forsvarsforening på denne måten setter spørsmålet på dagsordenen.

For det er mange av oss forsvarsvenner som har etterlyst en grunnleggende debatt om nettopp dette. Det er mange av oss som har ment at verken den siste forsvarsstudien eller forsvarspolitisk utvalg gikk dypt nok og grundig nok til verks i disse spørsmålene. Men så må det i rettferdighetens navn sies at spørsmålene heller ikke ble stilt, de var ikke en del av mandatet.

Jeg vil innlede med å knytte noen kommentarer til to sett med endringer som, slik jeg ser det, bidrar til også å endre forutsetningene for det norske forsvaret og hva vi skal bruke det til:

For det første. Endringene utenfor Norge. Endringene i Europas politiske landskap med mange nye europeiske stater, Natos utvidelse, EUs forsvars- og sikkerhetspolitiske dimensjon, krigene på Balkan og i Afghanistan og trusselen fra internasjonal terrorisme. Den militære trusselen er endret, noen sier at den er borte. Dessuten har Nato endret seg i retning fra en organisasjon rendyrket for kollektivt forsvar til en organisasjon mer innrettet mot kollektiv sikkerhet, i den forstand at alliansens dimensjon som konsultasjonsorgan og politisk verksted er blitt viktigere, mens artikkel 5 og kollektivt forsvar er kommet mer i bakgrunnen. Og spørsmålet er: Hva skal vi nå bruke forsvaret til? Og hva betyr endringene i Nato for norsk sikkerhet og for det norske forsvarets rolle og funksjon?

For det annet: Endringene i Norge. Endringer i retning av et mindre homogent, mer flerkulturelt samfunn i globaliseringens tegn. Det reiser spørsmålet: Er det fortsatt grunnlag for et vernepliktsbasert folkeforsvar tuftet på felles verdier og felles mål?

En tredje viktig sett med endringer som får stor innflytelse på forsvarets framtidige struktur og innretting, men som jeg av hensyn til tiden velger å la ligge i kveld, er forårsaket av den våpenteknologiske utviklingen.

Hva skal forsvaret brukes til?

Hva skal forsvaret brukes til, hva skal det bidra med, ut over det helt overordnede: Å forhindre krig i Norge og i «vår del av verden»– hvis da det fortsatt skal være forsvarets oppgave? Eller er det mulig å tolke den åpenbare mangel på interesse for forsvaret blant folk flest, og derfor også blant de fleste av våre politikere, dit hen at spørsmålet om krig eller fred er løst i vår del av verden. At freden er kommet for å bli og at krig bare er noe som finner sted langs Europas urolige ytterkant og mellom folk og land som står på et lavere utviklingstrinn enn oss?

Og dersom krigen allikevel skulle returnere til vår del av verden, er det da vår oppgave å utkjempe den? Angriperen kommer alltid med fred, sa Clausewitz. Det er ingen ting han heller vil enn at den angrepne lydig lukker byporten opp og slipper ham inn uten blodsutgytelser. Den angrepne har et valg: Kamp eller underkastelse. 9. april 1940 valgte Danmark underkastelse, Norge valgte kamp. Og i etterpåklokskapens lys gikk det da til slutt ganske bra for oss begge.

Kanskje er ikke krig lenger noen oppgave for den liberale, demokratiske småstaten Norge. Kanskje vi i stedet burde konsentrere oss om å husholde med ressursene i havdomenet på en effektiv, tillitvekkende og troverdig måte og i tillegg vokte vår del av Schjengens yttergrense? Dette er spørsmål som må stilles og ikke feies under teppet. For klarer vi ikke å formulere tilfredstillende svar på dem vil oppslutningen om forsvaret, og dermed forsvaret selv, allikevel ubønnhørlig forvitre over tid. Om Norge ikke skal føre krig trenger vi ikke noen moderne hær med stridsvogner, artilleri og langtrekkende missiler. Vi trenger heller ikke undervannsbåter eller avanserte kampfly med luft til bakke kapasitet. Det vi i så fall trenger er en moderne og effektiv kystvakt, profesjonelle grensevaktstyrker og kanskje også et antall avskjæringsjagere med tilhørende kontroll og varslingssystem for å kunne reagere på krenkelser av norsk luftrom.

Eller det går an å argumentere for at Norge, som en formelt suveren stat i et verdenssamfunn av suverene stater, har rett og plikt til å holde seg med et troverdig territorielt forsvar som et bidrag til lokal og regional sikkerhet og stabilitet i den forstand at det kan forebygge og representerer en terskel mot aggresjon.For det er fortsatt slik at kilden til statens suverenitet er kontroll med det territorium staten utgjør og statsborgerne bebor. Et nasjonalt forsvar blir derfor først og fremst et territorielt forsvar med hæren som den viktigste forsvarsgren. Sjø- og luftforsvaret har viktige oppgaver å spille i fredstid som ledd i statens fredstidsdiplomati. Dersom staten blir angrepet og det står om dens fortsatte eksistens er det kontroll med statens territorium som er stridens kjerne. Da er hæren viktigste forsvarsgren mens sjø- og luftforsvarets oppgave blir å støtte hæren.

Selv om vi erkjenner krigen som en, riktignok fjern, mulighet og dermed behovet for å kunne bidra aktivt til å forhindre at den bryter ut i vår del av verden; om vi erkjenner nødvendigheten av å kunne kjempe dersom krigen bryter ut, om ikke for å vinne så i det minste for å bedre situasjonen ved forhandlingsbordet etter at krigen er over, er det allikevel mulig å innta det standpunkt at det ligger utenfor småstatens kapasitet å holde seg med et territorielt eksistensforsvar. For småstaten kan et troverdig territorielt forsvar bare skje i samarbeid med allierte. Forsvarets viktigste oppgave i krise og krig blir dermed evne til å legge forholdene til rette for alliert bistand, og evne til å operere sammen med våre allierte. Oppgaven i fred blir å «binde potensielle allierte til masten» ved selv solidarisk å stille opp for dem så ofte anledning byr seg. Deltakelse i internasjonale operasjoner i FN-, EU- eller Nato-regi, substansielle styrkebidrag til de internasjonale organisasjonene vi er avhengige av for vår sikkerhets skyld, blir dermed en hovedoppgave for forsvaret.

Og det er dette som er kardinalspørsmålet i dagens forsvarsdebatt. Skal Norge delta i krigshandlinger ute eller skal vi konsentrere oss om forsvaret av Norge i Norge. Og dersom svaret er at vi skal gjøre begge deler, hvordan skal balansen mellom de to oppgavene være? Og hva skal ambisjonsnivået være for deltakelse ute og for forsvaret hjemme?

Siden 1995 har deltakelse i internasjonale operasjoner utenfor Natos mandatområde i praksis vært det norske forsvarets viktigste oppgave. Enkelte ganger, som i Bosnia, har det skjedd i henhold til et utrykkelig mandat fra FNs sikkerhetsråd. Andre ganger, som i Kosovo og Afghanistan har ikke FNs mandat vært like entydig. Og som i Gulf-krigen i 1990-91 skjer heller ikke innsatsen i Afghanistan i regi av Nato, men under ledelse av USA. Jeg hører med til dem som mener at vi har glidd inn i disse operasjonene mer som en refleks av den kalde krigens tillærte loyalitetsbud overfor Nato og USA, enn som resultat av en grundig avveining av foredeler og ulemper i forhold til hva som er Norges interesser på kort og lang sikt. Det kan være at det vil vise seg at vi gjorde rett, i så fall var det av hell og ikke av beregning. Men det kan også vise seg at vi tok feil.

Dersom målsettingen med norsk deltakelse er å sikre at vi selv får hjelp dersom vi en dag skulle komme til å trenge det, kan det hende at vi gjør opp regning uten vert. For i realpolitikkens verden er det ikke våre handlinger i går som vil avgjøre om USA vil ta militær risiko og økonomisk og politisk belastning ved å komme oss til unnsetning om vi skulle trenge det i dag. Det er hvorvidt Washington anser det for å være i amerikansk interesse eller ikke.

Dersom målsettingen med å delta er å bidra til å styrke internasjonal lov og rett og dermed gjøre verden til et tryggere sted å leve for oss alle, er det faktisk en mulighet for at vi oppnår det motsatte, om vi ikke insisterer på at det må foreligge et utvetydig mandat fra FNs sikkerhetsråd for at Norge skal delta. I motsatt fall vil vi gjennom vår deltakelse bidra til å svekke FN-systemet, svekke folkerettens vern av stater mot overgrep fra stater med større militær makt, etter disses eget forgodtbefinnende. Det kan neppe være i småstaten Norges langsiktige interesse.

Etter 11 september 2001 er det blitt rimelig klart at heller ikke vår del av verden er et så fredelig sted som vi skulle ha ønsket oss. Selv om Norge neppe befinner seg øverst oppe på lista over militante islamisters prioriterte mål, er vi allikevel trukket inn i kampen mot terror som del av den vestlige sivilisasjon islamistene hater og som nær alliert med erkefienden USA. Men terror er ikke krig, selv om den kan føre til at vi blir involvert i krig mot land som støtter terrorvirksomhet eller skjuler terrorister de ikke er i stand eller villig til å gjøre noe med, slik som i Afghanistan. Krigen mot terror i Norge er først og fremst en oppgave for politiet og sivilforsvaret, støttet av forsvaret.

Hadde krigen i Afghanistan bare vært en krig mot terror hadde det kanskje vært enklere å akseptere at Norge skal delta i den krigen med kampavdelinger som spesialstyrker og jagerbombefly til støtte for vår viktigste allierte USA. Men krigen i Afghanistan dreier seg om mer enn terror. Den er foreløpig siste episode i den dramaserien som gjerne kalles «det store spillet». Kampen om tilgang til og kontroll med de enorme petroleumsressursene i Midtøsten og Kaukasus. Det store spillet brakte i sin tid USA til Iran som støttespiller for Sjahen og da Sjahen falt, til Irak der amerikanerne bygget opp Saddam Hussein for at han skulle nedkjempe prestestyret i Iran. Og det førte dem til Afghanistan der amerikanerne bidro til å bygge opp Taliban for at de skulle bekjempe de sovjetiske okkupantene. Og nå er det altså Nordalliansen og marionetteregimet til president Karzai som skal bygges opp, et regime som nesten utelukkende hviler på amerikanske bajonetter. Neste mann ut er Saddam Hussein. Hvem skal settes inn i hans sted? På hvilket grunnlag? Og hvor lenge vil den nye herskeren i Baghdad denne gangen danse etter USAs pipe? Hva vil konsekvensene av en ny krig i Irak bli for regimet i Saudi Arabia? Er det virkelig i Norges interesse å delta med militære styrker i dette spillet? Skal vi virkelig opptre som leiesoldater til støtte for amerikanske interesser uten å være sikre på at disse interessene er sammenfallende med våre? Skal vi delta enten USA får et mandat av FNs sikkerhetsråd eller ikke?

Det er, som sagt, min påstand at vi er i Afghanistan mer som en refleks av den kalde krigens imperativ om å opptre lojalt til støtte for Nato og USA, enn som resultatet av en nøktern analyse av hva som tjener våre interesser best, som stor oljeeksportør og som småstat avhengig av respekt for folkeretten og et sterkt FN-system.

Hvis krigen kommer….

Når vi skal strukturere dagens og morgendagens forsvar må vi ha en oppfatning om hva slags krig dette forsvaret eventuelt skal være i stand til å utkjempe. Hvis krigen kommer til vårt land, hvordan blir den?

For det første tror jeg det går an å hevde at dersom det igjen bryter ut full krig i Vest Europa der de vesteuropeiske statenes eksistens står i fare, så vil det være fordi det vesteuropeiske stassystemet av en eller annen grunn er brutt sammen. I så fall vil for eksempel ikke Nato være en part i krigen. Det vil i stedet oppstå andre allianser. Hvilke det blir vil avhenge av konfliktens gjenstand. For det norske forsvaret har dette to konsekvenser. For det første, at vi ikke lenger kan basere vårt eksistensforsvar på Nato. Nato etter den kalde krigen har andre oppgaver. Dernest at det norske forsvaret må bestrebe seg på å være interoperabelt først og fremst med styrkene til den dominerende sjømakt i havet utenfor norskekysten (for tiden USA), som forhåpentlig vis vil bli vår viktigste allierte. Og selv i en krise i vår del av verden, der flere land enn Norge men ikke hele Europa er direkte berørt, men som for vårt lille land fort kan fortone seg som eksistensiell, er det et spørsmål hvor mye en artikkel 5 garanti fra et Nato med 25 medlemsland egentlig er verdt.

For det andre vil krigen, om den kommer bli en «CNN-krig». Oljenasjonen Norge, Nato-landet Norge, det vesteuropeiske Norge er ikke «langtvekkistan» et land der det internasjonale samfunn tolererer at væpnet konflikt får lov til fritt å utspille seg uten at noen griper inn. Og var det noe vi lærte av krigene på Balkan, så var det at i en slik krig spiller det materielle styrkeforholdet mellom partene forholdsvis mindre rolle. Den militært overlegne part vil ikke få lov til å utnytte sin overlegenhet fullt ut, før det internasjonale samfunn griper inn. Den gode nyheten for et lite land er at dersom det er tilfelle, så vil selv relativt beskjedne forsvarsforberedelser kunne ha mening og spille en rolle. Målet blir ikke militær seier men å gjøre inntrykk på den internasjonale opinion. I den sammenheng kan selv et spektakulært nederlag komme vel med.

For det tredje vil krigen bli en «kom-som-du-er-krig». Småstaten uten egen forsvarsindustri av noe omfang vil være helt avhengig av å gå ut på det internasjonale market for å skaffe seg våpen. Og når den internasjonale krisen er kommet så langt at det blir politisk grunnlag i Stortinget for å reallokkere penger fra sykehus og veier til kuler og krutt, eller for å ruste opp forsvaret for oljefondsmidler, er det for sent. Selv om forsvaret hadde hatt kapasitet og kompetanse til tids nok å omsette økte bevilgninger i fornuftige kjøp, ville det ikke være våpensystemer på markedet å få kjøpt. Og selv om det skulle lykkes å få tak i noe, ville det ikke være mulig tids nok å frambringe personell med kompetanse til å ta det i bruk
Et samfunn i endring

Hva slags forsvar vi skal ha henger sammen med hva slags samfunn det norske samfunnet er. Vår forsvarsmodell har i den sammenheng tradisjonelt vært tuftet på to forhold:

For det første er vi et lite folk på et stort territorium, en liten nasjon som neppe vil ha muligheter til å skaffe til veie det nødvendige antall personell til et meningsfylt territorielt forsvar uten ved hjelp av verneplikt. Spørsmålet er om verneplikten fortsatt er en nødvendig belastning på befolkningen og samfunnet dersom vi ikke lenger skal ha et territorielt forsvar.

For det annet er vi et homogent folk. Og vi har tradisjonelt betraktet det norske forsvaret som et folkeforsvar, et forsvar «av folket for folket». Men da blir det viktig at forsvaret og forsvarskonseptet endrer seg etter hvert som samfunnet endrer seg. En av de viktigste samfunnsendringene av relevans for forsvaret vi har vært vitne til i løpet av de siste 20 år er, etter mitt skjønn, i forhold til forståelsen av hva det vil si å være norsk. Det er ikke så mange år siden det var en ærefull plikt for offentlig ansatte, læreren eller vaktmesteren, å stå tidlig opp for å heise flagget på skolen eller andre offentlige bygninger eller for lærerne å gå sammen med klassen i barnetoget 17. mai. I dag er det en selvfølge at dette er noe man skal ha kompensasjon for i form av lønn eller avspasering. I dag virker ord som plikt og ære fremmedartede og rare på mange, noe nynasister og kriminelle ungdomsgjenger er opptatt av. Dessuten: Vi reiser mer. Og gjennom reiser, TV, internett, pop-industrien osv henter vi andre impulser og referanserammer enn de norske nasjonale. Gjennom økende fokus på individets rettigheter og redusert opptatthet av pliktene i forhold til fellesskapet skapes andre lojaliteter enn de nasjonale. I tillegg har flere og flere av oss en annen religiøs og kulturell bakgrunn enn den protestantisk kristne norske. Stadig flere av oss skaffer seg andre idealer enn «Konge Fædreland og Flaggets Hæder». I stedet for symbolmettet høytid er 17. mai blitt en velkommen fridag for ureflektert fest og moro. I tillegg til at nasjonalfølelsen for mange er svekket eller har fått et annet innhold og en annen mening, har summen av den alminnelige normoppløsningen i samfunnet, større sosiale skiller med et økende antall fattige, økt stress på jobben paret med svekkede slekts- og familienettverk hjemme, og av globaliseringens internasjonale narkotikakriminalitet, ført til økende sosiale problemer i landet vårt. Problemer som forsterkes av sammenbruddet i det offentlig psykiske helsevern. Episodene med HV-våpen de siste årene er et av mange symptomer på denne utviklingen, men et som angår forsvaret direkte.

En konklusjon av denne utviklingen er at det er nødvendig å undersøke vernepliktens berettigelse så vel som dens utforming. En konsekvens av den samfunnsutviklingen jeg har skissert er at vernepliktens legitimitet undergraves. Stadig færre vil mene at staten har noen rett til å kreve at de skal ofre liv og blod for en abstrakt ide om nasjon og folk. Og enda færre vil ha forståelse for at Norge skal sende soldater i felt utenfor landets grenser uansett hvor frivillig det måtte være. At forsvaret på grunn av minkende volum og sviktende økonomi gjør bruk av en stadig mindre andel av vernepliktsmassen og at verneplikten dessuten bare gjelder for halvparten av befolkningen, nemlig den mannlige, bidrar til å svekke vernepliktens legitimitet ytterligere. Enkelte fagmilitære, (Sverre Diesen), stiller også spørsmål ved om en førstegangstjeneste basert på verneplikten lenger er i stand til å frambringe det soldatmateriell moderne avdelinger trenger for å kunne fungere.

Men dersom det, som enkelte hevder, er slik at den eneste måten en liten nasjon på 4,5 millioner mennesker vil kunne makte å rekruttere personell nok til å opprettholde en forsvarsstruktur som har mening er ved hjelp av vernepliktsinstituttet, bør verneplikten ikke avskaffes, men moderniseres. Det kan være at verneplikten for det første bør utvides til å omfatte alle, både kvinner og menn og at alle i utgangspunktet skikkede bør sesjoneres. På dette grunnlag kunne forsvaret så kalle inn dem det trenger for å bemanne forsvarets struktur, med nødvendig svikttillegg. Selv om verneplikten i juridisk forstand fortsatt antakelig bør være en plikt og ikke frivillig, bør kanskje allikevel den enkeltes holdning til tjenesten være et viktig utvalgskriterium. Og dersom det bare er en brøkdel av den totale vernepliktsmassen faktisk avtjener førstegangstjeneste bør tjenesten for det første kompenseres skikkelig økonomisk, det bør være meritterende å gjennomføre førstegangstjeneste, blant annet mht studiekompetanse. Og sist men ikke minst er det nødvendig å gjøre noe med tjenestens innhold slik at den enkelte opplever den som meningsfylt og givende. Uten at det skal overdrives, skal man heller ikke se bort fra at førstegangstjenesten kan bidra til å sosialisere dem som gjennomfører den inn i en samfunnsforståelse og en følelse av fellesskap som kan bidra til å motvirke noen av de oppløsningstendensene jeg nevnte.
Tre modeller for et norsk forsvar

La meg til slutt gå litt mer konkret til verks og si noe om sammenhengen mellom forsvarets struktur og forsvarets oppgaver.

Forsvaret har i dag tre hovedoppgaver:

Hevdelse av suverenitet og utøvelse av jurisdiksjon

Territorielt forsvar

Internasjonale operasjoner

Den strukturen Stortinget vedtok i fjor er dessuten helt utilstrekkelig til å løse alle disse tre oppgavene samtidig, selv om den skulle bli fullfinansiert, noe vi allerede vet at den ikke blir. Vi må foreta et valg. Som et eksempel på den typen argumentasjon vi bør gjennomføre som ledd i å treffe et slikt valg går det an å tenke seg tre forskjellige modeller som hver for seg rendyrker en av oppgavene:Den første kunne vi kalle SV-modellen. Det er en modell som avviser at Norge skal føre krig. Den er i stedet optimalisert mot å unngå at potensielt konfliktstoff i vår del av verden får utvikle seg til væpnet konflikt gjennom en troverdig evne til ressurs- og miljøforvaltning slik at de andre aktørene i området ser sine interesser best tjent med å la Norge forvalte vårt havdomene. I tillegg bør Norge som et solidarisk medlem av verdenssamfunnet av stater ha kapasitet til å bidra til fredsbevarende eller humanitære operasjoner primært med «myke» bidrag av typen feltsykehus, fartøyer til embargooperasjoner, transportoppdrag og eventuelt lett infanteri eller militærpoliti til vakt- og sikringsoppdrag patruljer og lignende.

Den andre kunne vi kalle Intops modellen. Det er en modell som forutsetter at forsvarets bidrag til Norges sikkerhet for det første ligger i evne til å bidra til at konflikter andre steder i Europa ikke sprer seg til vårt område, og for det annet i evne til å styrke FNs EUs og Natos relevans og troverdighet i forsvars- og sikkerhetspolitikken gjennom å stille relevante og substansielle styrkebidrag til rådighet for disse organisasjonene, og dessuten – her hjemme – i evne til å håndheve norsk jurisdiksjon og suverenitet. Intops modellen rendyrker de strukturelementene som best bidrar til disse oppgavene. Hæren består av En brigade +, i realiteten fire mekaniserte infanteribataljoner og en artilleribataljon med sambands- ingeniør- og logistikkstøtteelementer, nok til kontinuerlig å kunne holde en bataljon i felt utenfor landets grenser. Intops hæren bør også inneholde et betydelig antall spesialstyrker i tillegg til et sterkt innslag av CIMIC, kanskje knyttet til ingeniørvåpenet. Grensevakt er fortsatt hærens oppgave. Intops-sjøforsvaret er en overflatemarine med overvekt av kystvakt men også med minimum fem fregatter for å kunne ha én tilgjengelig for internasjonale operasjoner til enhver tid. For øvrig består dette sjøforsvaret av mineryddere og lette patruljefartøyer. Kystartilleri, og kanskje også undervannsbåter, (selv om konvensjonelle undervannsbåter er etterspurt for tiden), er borte. Luftforsvarets hovedoppgave er støtte til hæren og sjøforsvaret samt overvåking og kontroll av norsk luftrom.

Den tredje modellen er Nasjonalt forsvar. Denne modellen legger til grunn at Norge både vis a vis egen befolkning, men også overfor nabostatene i vår region, først og fremst har et ansvar for forsvaret av eget land, for at det ikke oppstår et maktvakuum på vårt område som kan åpne opp for fristelser eller spenningsskapende spekulasjoner hos andre aktører i vårt område. Gitt våre begrensede ressurser må et slikt forsvar for det første forutsette at allierte vil komme oss til unnsetning i tilfelle Norge blir utsatt for aggresjon og dernest prioritere de oppgavene vi må gjøre selv, som våre allierte ikke kan gjøre for oss. En rendyrket modell for nasjonalt forsvar som samtidig ligger innenfor de budsjettrammer det ser ut til at Stortinget er villig til å gi forsvaret, (i størrelsesorden 29 milliarder 2002 kroner, eller 118 milliarder over 4 år), er en modell basert på arbeidsdeling med allierte. I dette forsvaret blir hæren den største og viktigste forsvarsgren. For at hæren skal bli god nok blir det verken plass til noen marine eller noe luftforsvar i tradisjonell forstand i dette forsvaret. Vi må forutsette at Norge i en væpnet konflikt i vårt område alltid må være alliert med den dominerende sjømakt i havet utenfor. Marinen blir dermed redusert til en kystvakt for bruk i fredstid samt miner og en minemottiltaksstyrke som bidrag til å sikre tilgjengeligheten til de havnene allierte forsterkninger vil være anhengige av. Luftforsvaret reduseres til noen få avskjæringsjagere primært til bruk i fredstid.

Disse tre modellene kan tjene som eksempler på hva slags type avveininger som vi være nødvendige for å få tilpasset forsvaret til realistiske økonomiske rammer samtidig som det kan bidra med noe som er relevant og gjennomførbart, som den politiske ledelse kan bruke til noe. De er også ment som en illustrasjon av at det ikke er slik som noen sier at det ikke spiller noen rolle hva slags sikkerhetspolitisk analyse man legger til grunn for forsvaret, det vil se stort sett likt ut uansett. Jeg mener derimot at det både er mulig og nødvendig å foreta klare valg og prioriteringer med hensyn til hva man vil bruke forsvaret til og dermed til hvordan forsvaret bør se ut. Men for hvert strukturelement man vurderer å ta ut er det nødvendig å analysere konsekvensene i form av hvilken risiko man dermed løper. For i en krise der bruk av militær makt er involvert vil motparten sette inn presset nettopp mot det eller de punktene der vi er svakest fordi vi ikke har noen egen kapasitet.

Det er således neppe realistisk å tro at et norsk forsvar kan baseres på en rendyrking av én av disse modellene. Til det vil risikoen antakelig fortone seg som for stor. I tillegg er antakelig bindingene, i form av for eksempel institusjonelle motkrefter eller distriktspolitiske hensyn, for sterke. En virkelig struktur vil derfor ha i seg elementer av alle tre modellene. Men det er mulig å bygge en struktur som, i større grad enn den Stortinget vedtok, er basert på en klar prioritering av hva som skal være forsvarets hovedoppgave slik at vi ikke ender opp med litt av hvert og der ikke noe er godt nok.
Mitt norske forsvar

Hvis jeg skulle velge måtte det være en kombinasjon av intopsmodellen og nasjonalt forsvar. Verden er dessverre ikke slik at jeg tror SV-modellen ville bidratt til økt sikkerhet og stabilitet i vår del av verden. Til det er Norge for strategisk utsatt og verdiene i form av protein og petroleum vi, grunnet utviklingen av internasjonal havrett og et naturens lune, er satt til å forvalte på vegne av det internasjonale samfunnet er så store at vi er nødt til å ha et forsvar som er såpass godt og kraftig at det representerer en troverdig terskel mot selvtekt. Og, som jeg pekte på for litt siden, det må være et forsvar som er utrustet for og trenet i samvirke med allierte – hvem de nå måtte bli – og som også til en hvis grad forutsetter arbeidsdeling med allierte.

Den viktigste svakheten med dagens forsvar er at hæren er blitt alt for liten til å kunne gjøre noe meningsfylt dersom Norge igjen skulle bli truet av krig. Med de begrensede midler vi har til rådighet er det dessuten en unødvendig og uforsvarlig luksus at vi holder oss med to landforsvar. Som et første grep bør Hæren og HV slås sammen til én organisasjon under felles ledelse. Dette landforsvaret bør ta opp i seg det beste fra begge organisasjoner. Heimevernsloven må fortsatt gjøre det mulig å stampe lokale enheter av landforsvaret opp av jorden på kort varsel for vakt og sikringsoppdrag og lignende. Det kan hende at moderne sambands- og informasjonsteknologi ikke gjør det relevant å snakke om brigader i framtida. Men landforsvaret bør kunne mobilisere et volum landstridskrefter av høy kvalitet tilsvarende tre brigader, eller ni bataljoner med støttevåpen som artilleri og kavaleri, i tillegg til lokalvernavdelinger for nøkkelpunktsikring og sikring og kontroll av bakre områder. Og dersom Norge skal kunne stille en bataljon til rådighet for internasjonale operasjoner på kort varsel vil det være nødvendig som et minimum å opprettholde minst tre stående bataljoner.

Marinen og Kystvakta har fått en struktur til å leve med, selv om Kystvakta ideelt sett burde vært forsterket med noen flere enheter. Men å legge avansert, høyteknologisk kystartilleri i såkalt «møllpose» uten at det produseres personell og kompetanse til å bemanne systemene i krig og uten at det brukes betydelige summer på å vedlikeholde og «kjøre» systemene i fred er å kaste penger ut av vinduet. Fjern det. Nå!

Men alt dette har vi ikke råd til innenfor gjeldende budsjettrammer med mindre vi finner en salderingspost. Min salderingspost er jagerflyvåpenet. Erfaring viser at den typen forsterkninger som er raskest og lettest tilgjengelig i en krise er jagerfly. Vi bør opprettholde en skvadron brukbare avskjæringsjagere for å avpatruljere luftrommet og reagere på og om mulig avvise krenkelser i fredstid. Vi trenger dessuten et jagerflyvåpen for å opprettholde et minimum av kompetanse på luftoperasjoner innenfor forsvaret slik at vi er i stand til å vurdere behovet for flyforsterkninger i krise og kvaliteten på de tilbudene om hjelp vi måtte få. Dessuten er det nødvendig å opprettholde et kontroll- og varslingssystem og moderne rakettluftvern på de viktigste jagerflyplassene. Det kan godt være at neste generasjon jagerfly blir siste generasjon bemannede kampfly og at ubemannede «droner» vil overta den rollen. I stedet for å bli de siste som sitter igjen med gammeldagse kampfly bør Norge kanskje satse på å bli de første som tar den nye teknologien i bruk?

Dessuten, og som jeg allerede har mer enn antydet, som småstat skal vi ikke være med å bære ved til det bålet der enkelte stormakter og de ivrigste aktivistene skulle ønske de kunne slenge krigens folkerett. Det er i vår interesse å forsøke å opprettholde Nato som en effektiv og troverdig forsvarsorganisasjon slik at dersom det ser ut til å være flertall i alliansen for at Nato skal iverksette en militær operasjon i henhold til FN-paktens kapittel VII, bør vi slutte oss til det flertallet. Men på sikt bør vi arbeide for å styrke de formuleringene i Natos strategiske konsept som viser til betydningen av at alliansen har et FN-mandat som grunnlag for gripe til makt. Og vi bør arbeide for å svekke det språket som åpner opp for at alliansen i visse tilfelle kan klare seg uten noe slikt mandat. Når det gjelder operasjoner utenfor Nato bør det være et uavkortet og betingelsesløst krav til norsk deltakelse med militære styrker at det foreligger et entydig og konkret mandat fra FNs sikkerhetsråd. I dette spørsmålet er det mitt syn at Norges langsiktige interesser er mer tjent med å bidra til å opprettholde og styrke FNs autoritet enn å danse etter USAs pipe. Og basis for militær innsats ute må alltid være et troverdig og effektivt forsvar hjemme.

 Dele artikkel (Share article by Email)