USAS KURSENDRING under den nåværende president svekker og truer Norges sikkerhetsinteresser på flere områder. Farligst er det at vi har latt oss forlede til å tilpasse hele vårt forsvar til amerikansk, internasjonal høyteknologikrigføring.

TORKEL HOVLAND, generalmajor, GeneralmajorNASJONAL SIKKERHET. Fremtidig, amerikansk nasjonal strategi vil være avgjørende for internasjonal utvikling og kommende verdensordning. Ukritisk norsk støtte til supermaktens lederskap underbygger amerikansk alenegang og svekker nasjonal sikkerhet.

Bitre erfaringer.

Kjell Dragnes setter i en tankevekkende kommentar i Aftenposten 22. juli fingeren på at en gjennomgripende endring i USAs forsvarsstrategi er under utvikling basert på bitre erfaringer i Irak og Afghanistan. Dette skaper nytt håp om at USA vil gi opp den alenegang, som har resultert i krigen i Irak og trussel om forkjøpsangrep mot andre navngitte stater og igjen slutte opp om FN og en verdensordning basert på en internasjonal rett.USA har etter 2. verdenskrig stått sentralt i arbeidet med å utvikle en internasjonal rettsorden basert på FNs Charter. Når dagens sikkerhetsstrategi, slik den ble fremlagt av Condoleezza Rice i september 2002, slår fast at supermaktens sikkerhetspolitiske mål er å sikre at ingen annen nasjon skal kunne måle seg med USA i militær styrke, og at for å forebygge og hindre fiendtlige handlinger, vil landet om nødvendig gå til forkjøpsangrep med eller uten støtte av FN og NATO, kan dette oppfattes som at en multinasjonal verden bygget på folkerettens grunn er valgt bort til fordel for et amerikansk hegemoni. Som professor Janne Haaland Matlary utrykker det i en artikkel i Aftenposten 25. juli: «Terrorangrepet har konsolidert USA omkring sin egen nasjonale dagsorden og Europa trenges ikke lenger sikkerhetspolitisk».Denne kursendring fra vår viktigste allierte, som var foranledningen til «forebyggende angrep» mot Afghanistan og Irak, er dårlige nyheter for verdens små og middelstore nasjoner. Den truer Norges sikkerhetsinteresser på følgende områder:* Skaper presedens for håndheving av stormaktsinteresser ved militær makt.* Skader internasjonal rettsorden ved tilsidesettelse av FN, brudd på vedtatte konvensjoner om krigføring og ved avståelse fra å inngå bindende overenskomster som har internasjonal stabilitet, rettssikkerhet og bærekraftig utvikling som mål.* Kan gjennom destabilisering av Midt-Østen skape oljekriser som får alvorlige følger for Norges forvaltning av olje- og gassressurser og kontroll av transportlinjene mellom oljegiganten Russland og det oljehungrige USA.* USAs bekjempelse av muslimsk terrorisme med overveldende militær innsats, øker internasjonal terror og styrker fundamentalistiske bevegelser, som søker å fremkalle en sivilisasjonskrig og forsterker faren for terrorisme.* Konflikten mellom USA og ledende europeiske nasjoner truer de for Norge vitale, transatlantiske forbindelser og svekker NATO både politisk og militært.
Den farligste svekkelse av norske sikkerhetsinteresser oppstår ved at vi for å tekkes vår hittil viktigste allierte, har latt oss forlede til å tilpasse hele vår forsvarsinnsats til amerikansk, internasjonal høyteknologikrigføring.

Kostnadene ved en slik omlegging og norske støtteoperasjoner på Balkan, i Afghanistan og Irak har ført til en gradvis nedlegging av vårt nasjonale forsvar som er fragmentert til mindre utrykningselementer, bare egnet for deltagelse i utenlandsoperasjoner på lavt, taktisk nivå. Manglende militær tilstedeværelse og beredskap i de strategisk og økonomisk viktige nordområdene vil redusere vår evne til å ivareta våre nasjonale interesser og forpliktelser og på sikt kunne føre til en destabilisering av et område med vitale, kryssende stormaktsinteresser.

Nedlagt hær.

Mens USA nå synes å ha tatt konsekvensen av erfaringene fra sine forkjøpsangrep, om at de innledende, høyteknologiske ødeleggelsesoperasjoner må kunne følges opp av betydelige hærstyrker for å nå nasjonale målsettinger, fortsetter Norge en prosess, som innen kort tid vil medføre at vår hittil viktigste forsvarsgren, Hæren, de facto må anses som nedlagt. Manglende tilstedeværelse og beredskap av hærstyrker vil medføre at norsk område vil fortone seg som herreløst land med de konsekvenser dette vil få for våre internasjonale forpliktelser og nasjonale sikkerhet. Det ironiske er at uten en sterk basis i hjemlige hærstyrker vil vi bare på symbolsk nivå ha kapasitet til å være med på å dekke det skrikende behovet for stabiliseringsoperasjoner, som den amerikanske ødeleggelsesstrategien har bidratt til.Det gjenstår å se om USAs pågående omorganisering til større og lettere hærstyrker på bekostning av høyteknologi og marine og flyvåpen er en situasjonsbestemt justering, eller om vi står overfor en betydelig endring i den nasjonale strategi disse styrkene organiseres for å støtte. Det er dog grunn til å tro at dagens strategi så langt i praksis ikke har svart til forventningene. Det synes høyst tvilsomt om de nasjonale mål for angrepet på Irak vil bli nådd; terrortrusselen er forsterket av krigen, og de væpnede styrkene har vist seg utilstrekkelige og uegnet for de sine oppgaver. Det er å håpe at USA igjen finner sin plass blant gamle allierte og venner, slik at vi sammen kan satse på et forbedret FN og utvikling av en multipolar verden basert på en forpliktende, internasjonal rettsorden.

Forpliktende traktater.

I den omfattende prosess foran en slik strategirevisjon er det i Norges interesse å bidra til å skape forståelse for at målet fortsatt må være en verdensordning, hvor små og store nasjonalstater underordnes FN gjennom forpliktende traktater, og hvor hovedvekten legges på sivile og politiske virkemidler, og våpenmakt kun anvendes i nødsfall og etter FNs beslutning. En slik utvikling er ikke forenlig med en verden pasifisert gjennom USA-styrt dominans, hvor stater, som ikke ønsker å innordne seg, blir disiplinert med våpenmakt.

Vårt tradisjonelle vennskap med USA styrkes ikke gjennom en servil holdning hvor norske styrker blir redskap for en strategi som skader norske sikkerhetsinteresser.

Vi må påpeke at overveldende militærmakt nok kan fjerne uønskede regimer, men skaper samtidig ustyrbare stater herjet av opprør og terrorisme. Vi må holde fast ved og etterleve at militær styrke, som ikke er temmet av internasjonale institusjoner og kollektive normer, er en trussel mot freden.Usikkerheten omkring den sikkerhetspolitiske utvikling hvor Norge risikerer å stå utenfor EU, og hvor NATO er i ferd med å svekkes politisk og militært, tilsier at vi holder kruttet tørt inntil situasjonen avklarer seg. Det burde ikke være vanskelig å forklare USA og våre andre allierte, at som forvaltere av et veldig strategisk og økonomisk viktig område er vi med våre begrensede ressurser nødt til å prioritere hjemlig sikkerhet. Det er herunder vesentlig at vårt forsvar innrettes og dimensjoneres på grunnlag av en politisk omforent, nasjonal sikkerhetsstrategi, og at vi bygger allianser ut fra fremtidens behov. Hvis den mislykkede og forferdelige krigen i Irak fører til en amerikansk kursendring, som igjen forener vår vestlige verden i kampen for en fredelig utvikling, har den likevel ikke vært forgjeves.