Hva gjorde US Army-forskeren Frank Olson i Norge rett før han døde? Var det i sammenheng med LSD-eksperimenter og hjernevasking?

AV TORE PRYSER, PROFESSOR
Lørdag 14. oktober 2000 11:27, oppdatert 1:51

I 1998 fikk jeg via en svensk historikerkollega tilsendt en artikkel som handlet om US Army-forskeren Frank Olsons død i november 1953. Angivelig tok Olson i LSD-rus sitt eget liv ved å hoppe ut fra 12. etasje i et hotell i New York. Den 43 år gamle biokjemikeren Olson hadde fra 1943 vært tilknyttet et topphemmelig prosjekt knyttet til Spesial Operation Division i Fort Detrick i Maryland. Da han døde, arbeidet han med å utvikle biologiske våpen som ledd i den kalde krigen.

Olson-saken ble raskt dysset ned. Først i 1975 avslørte Rockefellerkommisjonen, som undersøkte CIAs illegale operasjoner, at Olsons død skyldtes at CIA-eksperter, som eksperimenterte med hjernevasking, hadde gitt ham LSD. Det førte til at den amerikanske kongressen ga hans enke en erstatning på 750000 dollar. Moren og en sønn ble personlig invitert til Det hvite hus og fikk en unnskyldning av president Gerald Ford.

Olsons etterlatte fikk også adgang til hans CIA-mappe. Der fikk de vite at Olson var blitt psykotisk etter å ha fått LSD i sin drink. En CIA-lege ved navn Robert Lashbrook skulle se etter ham til han ble normal igjen. De to delte hotellrom. Ifølge legen våknet han om natten mens det singlet i glass da Olson kastet seg ut av vinduet.

Sønnen Eric Olson – som også er psykolog – er aldri blitt overbevist om at denne versjonen av farens død er sannferdig. I 1993 begynte han å grave i saken. Både forhold i hotellrommet og CIA-legens oppførsel fikk Eric til å tvile. Det lyktes å få rettslig kjennelse til å åpne farens grav og forseglede kiste. En ny obduksjon ledet av professor James Starr stemte dårlig med den som ble foretatt i 1953. Starrs ekspertgruppe kunne ikke finne tegn som tydet på at han hadde gått gjennom en vindusrute. I stedet ble konklusjonen «rankly and starkly suggestive of homicide» (mord).

Mye kunne tyde på at Olson var slått i hodet med hammer, som senere kan ha blitt brukt til å knuse vinduet i hotellrommet som han ble kastet ut fra. Eric Olson gikk videre med sine undersøkelser. I 1996 tok han med seg resultatene av disse til statsadvokat Stephen Saracco i New York. Statsadvokaten mente det var tilstrekkelig bevis for å iverksette en storjuryhøring. Her står saken. Dr. Lashbrook, som bodde sammen med Frank Olson den siste natten, har til nå nektet å avgi forklaring om dødsfallet.

Olson-saken har også en norsk komponent. Som nevnt fikk jeg en henvendelse om saken fra en svensk historiker. Thomas Jonter ved Uppsala-universitetet var kontaktet av Eric Olson etter at sistnevnte hadde oppdaget at faren hadde besøkt Norge rett før sin død. Eric Olson hadde funnet opplysninger om det i farens personalmappe i Fort Detrick. Her omtales «a possible breach of security after a trip to Paris and Norway» sommeren 1953.

Hva slags brudd på sikkerhet kan det her være tale om? Eric Olson har sett dette i sammenheng med CIAs topphemmelige prosjekt MK-ULTRA, som eksperimenterte med LSD i forbindelse med hjernevasking. Journalisten og BBC-produsenten Gordon Thomas skrev i 1989 en bok om dette med tittelen «Journey into Madness». Ifølge Thomas oppholdt Frank Olson seg, som spesialist i aerobiologi, ved forskjellige flybaser i Storbritannia i årene 1950- 53 i forbindelse med slik forskning. Olsons pass bekrefter besøk i Storbritannia og likeledes i Tyskland og Skandinavia.

Det oppsiktsvekkende i en norsk sammenheng er Gordon Thomas’ påstand om at «CIA was using German SS prisoners and Norwegian quislings taken from jails and detention centres as guinea pigs to test Cameron’s theories about mind control. The Agency preferred to conduct such clinical trials outside US because sometimes they were terminal – the guinea pig ended up dead». Spekulasjonen er at dette ble for mye for Olson, og at han ville hoppe av prosjektet og derfor ble en risikofaktor for CIA.

At tyske SS-fanger i Norge og landssvik-fanger ble brukt i slike eksperimenter er aldri blitt påvist av norsk forskning. Det er lett å avfeie dette som rent sprøyt. Men uavhengig av Olson-saken ble det nylig hevdet at såkalte «krigsbarn» i Norge også skal ha vært brukt i LSD-eksperimenter. I Dagsavisen 4. september i år påstås dette av advokat Randi Hagen Spydevold. Krigsbarn vil si norske barn med tyske fedre født under eller i kjølvannet av krigen. I et prosesskriv til Oslo byrett krever hun som advokat for noen slike at staten gransker sine arkiver for å finne flere opplysninger i saken. Eksperimentene skal ha funnet sted ved Modum, Reitgjerdet og Gaustad sykehus, og var et samarbeid mellom Farmakologisk institutt ved Universitetet i Oslo, Hærens våpentekniske korps og CIA. Av ti krigsbarn som ble brukt, skal tre- fire ha dødd som direkte følge av eksperimentene.

Advokat Spydevold hevder at hun har opplysninger om dette fra en troverdig kilde som har lest dokumentene, men som ikke kan stå fram på grunn av sin stilling. Dette siste svekker saken, og det er ønskelig at de som eventuelt sitter på faktiske opplysninger om saksforholdet, står fram. Imidlertid vet vi fra før at institusjoner som Modum Bad og Gaustad tidligere har vært nevnt i forbindelse med LSD-forsøk knyttet til kjente overleger som Gordon Johnsen og Carl Wilhelm Sem-Jacobsen. Det framgår av kriminologen Joar Tranøys bok «Psykiatriens kjemiske makt» fra 1995. Men dette skal først ha startet med mennesker fra 1961.

Imidlertid skal Sem-Jacobsen ha vært knyttet til LSD-forskning ved Rochester State Hospital i Minnesota, USA, alt fra 1955. Ifølge Tranøy samarbeidet han med den kjente CIA-legen Robert G. Heath. Forsøkene skjedde på krigsfanger, kriminelle, soldater og psykiatriske pasienter.

De store menn i denne forskningen var kjemidoktoren Sidney Gottlieb og psykiatriprofessor Ewen Cameron. Sidney Gottlieb (1918- 99) – også kalt Joseph Scheider – hadde opprinnelig ungarsk-jødisk bakgrunn. Han var CIAs divisjonssjef for tekniske tjenester og ble ansvarlig sjef for MK-ULTRA i 1953. Gottliebs navn knyttes for øvrig til flere forsøk på giftmord o.l. i CIA-regi, bl.a. det mislykkede forsøket på å rydde Kongos statsminister Lumumba av veien i 1961. Flere av Gottliebs medarbeidere skal ha vært tyske vitenskapsmenn med bakgrunn i Nazi-Tyskland, hentet over til USA gjennom det såkalte prosjekt «Paperclip».

Den skotskfødte Ewen Cameron (1901- 68) ledet et hemmelig laboratorium ved Allen Memorial Institute ved McGill-universitetet i Montreal i Canada. Rett etter krigen var han medlem av Nürnbergtribunalet som gransket nazi-legers eksperimenter med meskalin i hjerneforskningen. Han må ha plukket opp visse ideer her, og ble teoretikeren bak CIAs MK-ULTRA-prosjekt.

Bakgrunnen for MK-ULTRA var CIAs frykt for at sovjetrusserne hadde lyktes i sin forskning med hjernevasking brukt som hjelpemiddel for avhør og spionasje i den kalde krigen. Bl.a. trodde man at amerikanske soldater tatt til fange under Korea-krigen var utsatt for dette. Det var nok daværende visedirektør for planlegging i CIA, Richard Helms, som tok initiativ til prosjektet, som startet i april 1953 og ble avsluttet i 1963.

CIAs MK-ULTRA ble langt på vei avslørt gjennom en senathøring i 1977. Her går det også fram at arkivene ble ødelagt i 1973 etter ordre fra Gottlieb, som da sluttet i CIA. MK-ULTRA skal ha omfattet omkring 80 institusjoner som universiteter og sykehus både i offentlig og privat regi. De fikk forskningspenger fra Society for Investigation of Ecology, som CIA kanaliserte midlene gjennom. Det er langt fra sikkert at alle forskerne som deltok, var klar over at pengene egentlig stammet fra CIA.

Det går også fram at noe MK-ULTRA-forskning ble utført i utlandet. Best kjent er Camerons forskning i Canada. Men ennå står det igjen å dokumentere om dette fant sted i Norge. Visse ting kan altså tyde på det. Uansett er det viktig å komme til bunns i om norske krigsbarn ble brukt som forsøkskaniner i LSD-eksperimenter, slik advokat Spydevold hevder.

Kilde: Maarit Mantila Hanssen website