Forholdene i Midtøsten er uoversiktelige, og snart eksplosiv, og jeg visste det kom til å gå slik (Artikkel i Sunnmørsposten og Dagbladet den 16.9.96 og min artikkel ”Politisk Dårskap i Midtøsten» dt. 26.09.1996). Noen velmenende politikeres innsats (Oslo avtalen), er ikke det som skaper fred, – bare fred i menneskenes hjerter som gjør det.

Og vi så idet alle politikere snakker mye om fred, veldig mye, og tror de får til dette, så bryter det løs, nettopp fordi at alt terrorhysteriet er skapt for å gjennomføre en skjult agenda, og som en unnskyldning for å gå til krigshandlinger og innskrenke borgerretter. De vil ikke ha fred. Dette skal bare aspirere folk til å støtte dem i deres bestrebelser på å skape politisk resultat, en agenda. Dette kommer til å gå nettopp som planlagt siden 1937 da David Ben-Gurion sa det slik: “We shall accept a state in the boundaries fixed today, but the boundaries of Zionist aspirations are the concern of the Jewish people and no external factor will be able to limit them”. (Noam Chomsky, The Fateful Triangle: the United States, Israel and the Palestinians, Montreal: Black Rose Books, 1984, p. 161).

Ben-Gurion så på den sionistiske staten i en del av Palestina som et brohode for fremtidig ekspansjon når tiden var inne. Hans visjon var utbrodert i et brev til hans sønn, Amos, hvor Ben-Gurion uttrykker, “A partial Jewish State is not the end, but only the beginning….” (Michael Bar-Zohar, Ben-Gurion: A Biography. New York: Delacorte Press, 1977 pp. 91 – 92)

Theodor Herzl var instruert tidlig av de tidligere imperialistene i området, av en Britisk kristen byråkrat, William Hechler, hvilket område sionistene skulle prøve å få tak i: “The northern frontier ought to be the mountains facing Cappadocia [in Turkey]; the southern, the Suez Canal.” I oktober 1898, sluttet Herzl seg til forslaget fra sin partner Max Bodenheimer: “from the Brook of Egypt to the Euphrates”. (Sami Hadawi; Fra et notat laget og fremført som en tale i et International Symposium om “Sionisme og Rasisme” samlet i Tripoli, Libya, i perioden 24 – 28 Juli 1976. Talene var redigert av Walter Lehn og publisert i boken “Zionism and the Lands of Palestine”, s. 3, siterer Raphael Patai (ed), The Complete Diaries of Theodor Herzl, New York, 1960, p. 56). Alt er bare politikk av verste sort, ingenting religiøst.

I en hemmelig rundebordskonferanse med Frankrike og Storbritania i Sévres den 21. oktober 1956, foreslo Ben-Gurion å eliminere Nasser i Egypt; overta deler av Jordan, med Vestbanken som del av Israel og Østbanken til Irak som ville måtte signere en fredsavtale med Israel og ta på seg å absorbere de Palestinske flyktningene; Israel ville anektere sørlige Libanon opp til Litani River, med en kristen stat etablert i resten av landet; skape en pro-Vestlig medhjelper som kunne stabilisere det Syriske regime; og skape en internasjonal status for Suez Kanalen mens Tiranstredet ville bli lagt under Israelsk kontroll.

Den politiske Israelske staten (ikke noe med det åndelige Israel å gjøre) kostet oss to verdenskriger. Utvidelsen av røverstaten kommer til å koste oss minst en til, om det er det som må til.

Jeg synes vår regjering faktisk har begynt veldig bra, og håper og tror at de kan sette ennå mer press på eget standpunkt uten å skjele til gamle lojaliteter. USA er ikke hva det var engang, og det er en tabbe å tro en støtter det amerikanske folk ved å leke med deres korrupte ledere. Tvert imot. Korrupte makthavere har overtatt, – de er kjøpt og betalt til å gjøre det coup’d etat som ble gjennomført, og amerikanere flest er også iferd med å våkne opp til dette faktum. Selv Hollywood har våknet, jfr. Charlie Sheens appellpå GCN Radio Network. Det blir flaut for våre egne makthavere den dagen dette kommer frem og blir allment kjent, at de i disse harde tider i virkeligheten knegikk og sprang disse bandittene sine ærender. De kan belønnes med Fredsenter og andre internasjonale toppjobber nå for å springe bandittenes ærend, men en dag blir det allment kjent hva de har vært med på, og da er det ikke så mye mer heder og ære de bør sitte igjen med.

Som President Bush Sr. sa det i et lukket møte (videoopptak finnes på nettet):

”Hadde folk visst hva vi gjør, så hadde de jaget oss nedover gatene og lunsjet oss”.

Slike folk er de fornærmet for ikke å få foretrede for? Nærmest trygler seg til et møte for å få ”shake hands” og se viktige ut?

Så sønnen Bush Jr. nå skal prøve å gjennomføre det som faren ikke maktet, skulle vel bare gi ennå større grunn til å springe, men problemet er nå at de ikke kan stoppe. Det har gått for langt, slik at de må beholde makten innen sin klikk for enhver pris, og de vil kjøre dette helt til endes for å slippe å stå til ansvar, for blant annet mord og drap på 3000 av sine egne (World Trade Senter) for å få et påskudd til å krige (Hegeliansk dialektikk; Problem – Reaksjon – Løsning). Like gammel metode som menneskeheten det der. Samme banditter som definer, planlegger og utfører alle tre stegene. Bevisene og dokumentasjonen for at det er slik nå har vi her og nå i dag allerede. Så det er bare snakk om at bandittene nå må opprettholde det hegelianske hegemoniet, trygge makten, og motarbeide med alle midler at det blir allment kjent. Og det greier de jo så lenge en stor del av verdens massemedia er eid eller kontrollert av de samme prinsipaler.

Fredelige muslimer er ikke fienden, bare USA’s Presidents prinsipaler som vil ha det til det, fordi dette passer hans prinsipalers agenda. Den største faren for verdensfreden er mammon og makthunger, og muslimene er ikke rette adressaten for denne dårskap. Mange myndighetspersoners prinsipaler er det både økonomisk og ambisjonsmessig lønnsomt å lyde, og derfor er det også politikere som er mer tro mot dem enn mot oss velgerne, men siste århundres største løgn står for fall.

Norge skal ikke være så redd for å stå alene. Om det kan se ut for de mange at omkostningene er store ved å stå alene, så tjener en på det på lang sikt. Mer tilfredsstillende å vite en har prøvd å gjøre det rette om ikke annet, og kritisk masse kan påvirkes av en stemme. Bjellesauen definerer veien, ikke de mange i flokken. Massebevisstheten er sterk til å konservere, men trenges ikke til kursendring. Og av og til er prisen for ikke å stå alene og ikke gjøre det rette, men bare tute med ulvene og inngå pakt med likegyldigheten og ondskapen, mye større. Før eller siden vil mange måtte ta innover seg at de har solet seg i galt selskap. Det bør bli flaut for mange, men jeg håper våre nåværende valgte representanter er oppgaven voksen. Og jeg er faktisk positivt overrasket over Utenriksministeren.

«Det eneste som er nødvendig for at ondskap skal seire, er at gode mennesker ikke gjør noe» .
–Edmund Burke

– Eller å ikke tale der andre tier. Lykke til.