”Intet menneskelig er meg fremmed”. Jeg husker ikke hvem som sa det, men det vet jeg; at etter som en bevisstgjøringsprosess skrider frem, så forstår en bedre og bedre hvorfor og hvordan filosofen eller forfatteren kom frem til den erkjennelsen. En bevisstgjøringsprosess er det samme som en ”kjenn deg selv” – prosess. En bevisstgjøringsprosess om samfunn, politikk, religion eller annet, vil ingen nytte ha, uten den personlige individuasjonsprosessen. Individuasjonen burde vært obligatorisk prosess i skoleverket, men det motsatte blir praktisert i enhets-/likhetsskolen. Det er nemlig ikke den åndelige enhet som blir resultatet av å kun tilby kunnskap om hva ”vår gruppe” mener er godt og ondt. Uten individuasjonen kommer en aldri frem til de rette erkjennelser. En får bare den indoktrinerte mentale likhetstanke, hva en skal mene og tro, samt homogenitet i befolkningen om hvordan ”VI” er i motsetning til ”DE ANDRE”.

Over porten til tempelet til Oraklene i Delphi stod det inngravert ”Kjenn Deg Selv, og du skal kjenne universets hemmeligheter”. Det var basisen for hvordan de kunne gi orakelsvar på mangt og meget.

Etter som en kjenner seg selv bedre og bedre, finner en at i et menneske så bor det alt, – på godt og vondt. Det onde en fornekter og undertrykker er den bibelske ”Satan”, forvist til de mest avsidesliggende dybder i mennesket, og hvilken de har lært seg å frykte. Problemet er at så lenge de er der, underbevisst, istedenfor å bli gjort bevisst, og bli gjenstand for personlig valg mellom det ”gode” og det ”onde”, så skaper de uheldig atferd. Istedenfor er det disse fortrengninger som skaper all elendighet, konflikt og strid, i verden. Ubevisste handlinger som fremstår som onde skapes av de fortrengte og ubevisste ”smådjevler”, ikke av det bevisste jeg’et. De gode sider en har valgt for sitt bevisste sinn å operere innenfor, er i bibelsk forstand Gud i en. Den grunnleggende natur i mennesket, som er godhet og nestekjærlighet (gnisten av Gud i en). De en har valgt bort er ”djevelen”. De sider som en ser andre har, men aldri i seg selv. Komfortabel blindhet. Problemet er bare at mennesket også er de ubevisste deler av seg selv, og ved å fornekte store deler av sitt menneskelige underjeg og overjeg, så fornekter en også mye av seg selv. Slik fortrengning og fornekting kan føre til sykdom, til fremmedgjøring, og dermed kriminalitet og hardhet.

“Dersom dere bringer fram det som er inni dere, skal det dere bringer fram frelse dere. Dersom dere ikke bringer fram det som er inni dere, skal det dere ikke bringer fram ødelegge dere”. Jesus’ ord fra det gjemte og glemte Thomas-evangelium (gnostisk), funnet i Egypt på papyrus v/Nag Hammadi i 1945.

Før mennesket ble bevisst så måtte de ha lover for alt hva som var rett og galt. Herav kom Moseloven gjennom Moses inn, guddommelig inspirert. Denne gjelder tilsvarende idag, med langt flere til, – for de ubevisste. Mennesket ble skapt med bevissthet for selv å kunne velge mellom de gode og de onde tilbøyeligheter. For de bevisste er det således kun en lov som gjelder, og som alle andre lover er utledet av; ”Elsk din neste som deg selv”. Den er nok. Kjærligheten er inkluderende. Hatet (selvhatet) er ekskluderende. Hatet skaper strid, kjærligheten samhold og toleranse, men ikke dum snillisme. En skal elske seg selv, for hater en deler av seg selv, så vil en hate disse sider i andre mennnesker også. Til mer hat en viser, til mer har en av det en hater i seg selv, dog godt fortrengt til de laveste sfærer i seg.

I oss alle bor det en nazist, en jøde, en materialist, en kommunist, en terrorist, ja sågar en homofil, og kanskje en antydning av pedofili og sågar nekrofili. All konflikt og strid i verden kom til ved at mennesket spiste av kunnskapens tre (jfr. ekspertveldet), og begynte å skamme seg over enkelte av sine tilbøyeligheter og sågar sine meninger. – Og ved at enkelte tror seg bedre enn andre. At deres tilbøyeligheter og meninger er bedre enn andres. Mennesket drev seg selv utav paradiset ved at de skjulte deler av seg selv for hverandre, de opphørte å være ENbåren. Hel. De ble separatistbevegelser. ”Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ei mer”, ble til; ”Korsfest ham!”.

En kan vanskelig ha noen skyld i hvordan en er skapt, så dette var illusjonen over alle illusjoner, hvor separasjonen mellom mennesker ble skapt. Enkelte ble av og på sin livsvei innpodet enkelte tilbøyeligheter og meninger, mens andre mennesker fikk innpodet av sin kultur og sine (lokal)samfunn andre tilbøyeligheter og meninger. Selv innen samme kultur ble det forskjeller. Og slik vart den moralske majoritet skapt, uansett om den ytrer seg politisk eller religiøst. Og slik ble mennesket ved å slå hverandre i hodet med sine oppfatninger om rett og galt, – til evig tid, inntil mange nok mennesker forstår at der ikke er noe rett og galt, godt og ondt, bare EN verden, EN menneskerase og EN hva man av mangel på ord kan kalle Gud. I vår kjerne er vi virkelig helt lik. Ingen over. Ingen under. Slutten på klassesamfunn og adelskap. Slutten på de rikes utbytting av de fattige.

De som da fremdeles sliter med å finne de tapte deler av seg selv, og som til tider kan gjøre oss vondt med sine ubevisste handlinger og atferd, samt når vi ser at den underutviklede moralske majoritet fordømmer og straffer en mening, kan vi si; ”Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør”. For mest sier det om dem selv. Komfortabelt å søke ly hos dem. Mindre komfortabelt hos den ”andre siden”, så til ”forbryteren”, som nettopp er skapt av den samme moralske majoritets fortrengingsmekanismer, sier vi; ”Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ei mer”. Han er til for å teste vår menneskelighet, og vil bestå sålenge fordømmelsen består, som et uttrykk og bevis på det underutviklede samfunn. Ennå en gang seiret kjærligheten i oss. Vi unngikk å delta i ”seperatistbevegelsen”, og i fordømmelsen og hatet. En blir ikke bedre selv av å bidra til straff og fordømmelse av andre. En blir på samme nivå som den som en utsetter for det.

Når en har kommet langt nok i bevissthetens utvikling til å fastlå at ”intet menneskelig er meg fremmed”, idet en ser at alle andre, selv om de utad bare viser deler av sitt ubegrensede selv, men sliter med å finne de andre delene av seg, er lik en selv på godt og ondt, idet deres feilskjær og prøvelser er steiner og hinder på veien hjem, så kan en enkelt slutte seg til oppfordringen om å bli ENbåren. Fullt og helt seg selv, på godt og vondt, samt tolerant med sine medmennesker og deres tilbøyeligheter og meninger. Det er det underbevisste, bevisste og overbevisste forent. Summen av menneskene er ETT vesen, den ENE Gud vi alle er en del av, om vi tror det, vil det, eller ikke. Først når en er der, kan en elske sin neste som seg selv. Og når vi gjør det, blir den uheldige nesten vår, selv den som byr oss imot, – en engel i forkledning, fri fra sin sikkert til tider vanskelige rolle i livets spill.