Har det bra. Synger og prøver å tenke positivt, og tror fremdeles hverken på hellige kuer eller utvalgte folk. Se min nylig lanserte video her; «Maybe» (Kanskje – kan vi håpe på en bedre verden):

% Syng og vær glad (tross alt). Syng (ut) med den stemme du har %

Folk jeg snakker med etter mine skriverier sitter nærmest og venter på at jeg skal bli;
1. Arrestert
2. Myrdet
3. Lagt inn på psykiatrisk
4. Forgiftet.
5. El. l.

(bare et lite utvalg av farene jeg har blitt advart mot, – for å være åpenhjertig, og gjøre litt historisk litterær skittetøyvask).

Bare det at det tenkes slik, gjør jo at at dette er er et reellt problem, en faktisk tilstand, som må gjøres noe med. Hva gjør vi?

Intet menneske finner noen fiende utenfor seg, som er større enn denne fiende kalt frykten inni seg. Denne frykten er også det største stengsel for å skape en jord som er verdt å bo og være til på. Den største frykten i et menneske er dødsfrykten. Når den er overvunnet, ved tro eller annet, så faller de mindre frykter automatisk bort som dugg for solen. Frykt, enhver frykt, utelukker kjærligheten. Der blir ikke plass. Så istedenfor å se kjærlighet i verden, lukter vi frykt.

Jeg finner at det er virkelig mye frykt ute og går, og det er jo nettopp grunnen til at de ubevisste har fått holdt på så lenge som de vil, – og grunnen til at de kan holde på som de vil i fortsettelsen. Hele prosjektet deres er jo å holde folk i tømme med frykt. Hvor kommer denne frykten ifra?

En kan ikke tillate frykten noen plass i sitt liv. Det som skal til er å stole på at der finnes gode krefter i universet, som har en like sterk tilsvarende makt og kraft som den de ubevisste benytter seg av, eller rettere sagt; som benytter seg av dem.

Vi lever jo i et demokrati, vi har ytringsfrihet til å kalle profeten en horebukk, og henge ut store grupper av folk, så da må vi vel også ha ytringsfrihet til å si at vi mener politikerne Jens Christian Hauge og Håkon Lie er drittsekker, om vi vil?

Noe av det de fikk til med sitt samarbeid med CIA og andre tvilsomme amerikanske krefter etter krigen og til idag:

«On tonight’s show investigate journalist Dave Starbuck tackles The Norwegian Nightmare. This is a most comprehensive report of the police state and the psychiatric mafia that has existed in Norway for many years. Alarming information that that we never hear about. Norway is one of the three New World Order test zones, before they expand their insidious machinations everywhere else.»

Vi har invitert Dave Starbuck til et seminar vi planlegger til våren, med tema «Dissidenters vilkår i Menneskerettighetslandet«.

Så la oss for all del utnytte denne illusjonen om demokrati og ytringsfrihet så langt vi bare kan, for å finne ut hvor langt den bærer. Det hadde jo virkelig vært interessant å finne ut av hvor grensene for menneskerettighetslandet går, ovenfor sine egne borgere. Eller er alt bare utvendig og overfladisk hykleri?

Burma, Kina, og alle andre land og folk vi er så flinke til å kritisere, hva med å starte å feie for egen dør? Jeg nevner bare Synnøve Fjellbakk Taftø, Norulv Øvrebotten, Arnold Juklerød, og slenger på Jan Wiborg i samme slengen, for å nevne de store offer for hykleriet.

«Så frykt ikke, for jeg er med dere til deres dagers ende«, sa mannen. Hvorfor er det så få som tar ham ad notam, men likevel kaller seg kristne? Fordi at hvor frykten har gjort sitt inntog, der er det ingen plass for kjærlighet. En slik kjærlighet som handler i tillit til de gode krefter i universet.

Jeg opptrer i full bevissthet om at denne frykten også kan gjøre slik at de gode krefter, som gjerne vil, men ikke tør innvolvere seg og alliere seg, og fornekte opplysningen og sannheten, som apostlene fornektet han som bragte oss det for ca. 1984 år siden, når det truer deres eget velvære, og kanskje liv.

Da slo frykten inn hos Peter, Paul og Mary og hele gjengen. Tryggere å la makthaverne innen politikk og religion få det som de vil, – underlegge seg. Sånn er livet. Enhver er seg selv nærmest, og den kristne religionen (ødelagt av makthaverne gjennom tidene) og troen stikker ikke dypere (muslimene igjen å stole på rydder opp). Dessverre.

Mitt håp er at dette ved personlig eksemplifisering kan gjøre at en forstår den kristne religionen bedre, for opprinnelig var den i opposisjon til makthavere, fariseere og skriftlærde, som hadde da som nå brukt den mest til egen vinning.

John 7:1, 9:22, 20:19, 7:13 «Men ingen talte om han offentlig av frykt for Jødene».

Dette skjønner selvfølgelig ikke de som har sovnet ved korsets fot, som feirer korsfestelsen, men har betimelig glemt ut at det var oppstandelsen som var det store med det. Vi overlever døden, og «står» opp igjen, dvs. våkner til et større liv.

Min favoritt forfatter M. Scott Peck (M.D.) som blant annet skrev bøkene “The Road Less Travel” og «People of the Lie» (John. 8:44), sier i boken “The Different Drum” , s. 296 :

“Hvordan kunne Kirken så lett selge sin sjel? Svaret er frykt. For å være en sann kristen må en leve farlig. Kampen mot ondskapen er farlig. Jesus sa “Jeg er veien”. Men dette var åpenbart en farlig en. Det må meget vel ende med korsfestelse eller en eller annen form for martyrdom. Så ut av frykt har de fleste kristne forlatt hans vei.

Så hvordan kan de kalle seg selv kristne? Hvordan kan de kalle Jesus herre og nekte å følge ham? Jesus kjempet mot sin frykt, og, ved å kopiere ham for tre århundrer, så det ut til at flesteparten av hans etterfølgere klarte å gjøre det samme. Men så stoppet det. Med hvilken intellektuelle krumspring kan de fremdeles kalle seg Jesus efterfølgere, så lenge de ikke engang prøver å kopiere hans mot?”

Dannion Brinkley er en kjent mann i USA som har opplevd noe veldig usedvanlig. Det er mange som har hatt nær døden opplevelser (NDO), men det som skjedde med Dannion var veldig spesielt. Han ble slått av lynet og ble erklært død. Dette skjedde ikke bare 1 gang, men 3 ganger i løpet av hans liv. En av gangene var han død i ca 30 minutter.

Dannion skriver på forsiden av sin Internett side www.dannion.com:

”Jeg har vært på andre siden av sløret, og vet døden ikke er virkelig. Det som er mest viktig for oss er derfor hvor lidenskapelig og kraftfult vi lever»

Døden er noe vi er opplært til å frykte, for at andre skal få ha makt over oss. Døden er ikke annet enn den ultimate innvielse. Ikke noe å frykte, men tvertimot noe å se frem til for den nysgjerrige åndelige pilgrim. Vær derfor ikke redd.

Mvh. J.Johansen
http://www.riksavisen.no

 Dele artikkel (Share article by Email)