I boken «Psykiatri», 1972, 6.utgv 1997, «Kap 1, Innledning», s. 8 skriver Einar Kringlen under avsnittet «Psykiatrien som behandler og vokter»: «Psykiatriens primære mål er selvsagt å behandle pasienter med psykiske lidelser, men samtidig har psykiatrien også som funksjon å utøve sosial kontroll».

Kringlen skriver videre:

«Disse to funksjoner, terapi og kontroll, setter psykiatrien i en vanskelig situasjon. Et betydelig antall personer blir undergitt frihetsberøvelse hvert år. Men ettersom de psykiatriske sykehus i økende grad er blitt behandlings-institusjoner, er også antall pasienter som er tilbakeholdt ufrivillig redusert. En rekke slike såkalte _latente_ funksjoner har forøvrig hele legestanden. Alle leger ivaretar visse samfunnsmessige kontrollfunksjoner, for at ikke sykdomsrollen skal misbrukes. Det kan dreie seg om enerett til å skrive sykemelding og helseattest eller erklæring i forbindelse med pensjon og forsikring. Legene er således plassert i en motsetningsfylt situasjon hvor de på den ene side av befolkningen oppfattes som hjelpere og på den annen side ivaretar en nødvendig samfunnsmessig sosial kontroll.»

Ifølge Einar Kringlen er det grunnlovstridige samrøre mellom politi-advokater-domstoler-psykiatri-barnevern-politikere-avisredaktører en «NØDVENDIG samfunnsmessig sosial kontroll«.