av Erik Strand

I Kåfjords nabokommune ble som kjent en ung kvinne fratatt sine to barn. Vidnemål til hennes fordel ble ikke nevnt av lagmannsretten. Nevnt ble heller ikke at privat oppnevnt sakkyndig Joar Tranøy kunne påvise at sakkyndig Trond Skjæveland hadde gjengitt vidner feil. Hva slags rettsvesen unnlater å benevne, kommentere, ta stilling til, det den ene part fremfører av bevismidler?

På menneskerettsorganisasjonen FAMPOs sider
http://home.no.net/fampo
kan man lese mere om «Svanhild-saken». Man kan også lese om en enda mere alvorlig sak hvor «retten» ikke kommenterte, ei helle tilkjennegav å ha sett, fremholdte dokumentbeviser fra den ene part. Det gjelder «Bygdepost-saken», hvor ansvarlig redaktør Irene Mjøseng gikk til sak for usaklig oppsigelse efter å ha blitt oppsagt høsten 2000.

Det er alvorlig at en redaktør kan sies opp på falskt grunnlag. Enda mere alvorlig blir det når man ser på hva redaktøren skrev om. Grunnløse tvangsinnleggelser var tema for flere artikler i Bygdeposten. I artikkelen «Den siste sovjet-staten» skrev redaktør Mjøseng bl.a. om at Sunnmørspolitiet krevet Oddmar Remøy og Kåre Torvholm, begge med plettfritt rulleblad, underlagt mentalobservasjon.

Kåre Torvholm var sentral i arbeidet med å avdekke økonomisk kriminalitet i norsk fiskerinæring. For det arbeidet ble han rikelig belønnet med drapstrusler (jfr oppslag i Sunnmørsposten) og sykeliggjøring. Det skulle være unødvendig å nevne at de avsløringer Torvholm stod bak, er av største betydning for distrikts-Norge.

Der finnes et maktapparat som styrer utenfor demokratiske lover og normer i Norge, med et vidt arsenal av virkemidler. Dette må stoppes. Dag Hiåsen, Oddmund Hammerstad, Ebbe Ording og Synnøve Fjellbak Taftø er bare noen som har beskrevet dette.

Ett vikemiddel er ren terror. Undertegnede er en av flere som kan bevidne, og har bevidnet, opptreden rundt FAMPO-leder Dag Hiåsens hjem i Sigdal i Buskerud som fører tankene hen til ufin behandling av kommuneskilter.

Sykeliggjøring er et elsket virkemiddel i Norge. Med 10 000 tvangsinnleggelser i året er Norge det land i Vest-Europa som tvangsinnlegger suverent flest mennesker i forhold til folketallet. Saker FAMPO har arbeidet med, viser at det er så som så med rettssikkerheten for de som skal tvangsinnlegges og dopes ned.

Det er nedrig, men dessverre vanlig, å fremstille de som påpeker korrupsjon og maktmisbruk, som syke, som paranoide, som mennesker som «føler seg forfulgt». Dette er hvorledes Venstres organisasjonssjef Runolv Stegane oppsummerte Bygdepost-saken i februar 2004: «Dette er en trist historie som kunne vært unngått dersom hun [Bygdepostens redaktør] ikke hadde latt seg hjernevaske av personer som opptrer som relegiøse fanatikere med monopol på den rette lære. Det er trist å se at Erik Strand, cand. scient. (iflg. Hiåsen) går i samme fella». Man må vel være hjernevasket for å skrive om grunnløse tvangsinnleggelser…

I boken «Oppgjør» skriver tidligere statssekretær Oddmund Hammerstad om paranoia-beskyldninger mot ham selv og andre. Sivilingeniør Jan Wiborg (jfr «Hurum-tåken») tilhørte også de som skulle føle seg forfulgt. Efter møtet med dansk asfalt slapp han å føle mere.

Kilde