BygdePosten
– midt i Buskerud
TORSDAG 27. APRIL 2000 – NR. 48 – 47. ÅRGANG

Av redaktør: Irene Mjøseng

Falske rykter

Nok en gang har vi vært nødt til å ta opp en av sakene Dag Hiåsen jobber med. Den er så alvorlig at den burde vært i riksdekkende aviser, men de har så langt ikke vist interesse for å skrive om den.

Jeg vet det går rykter i Sigdal om at Bygdeposten lar seg bruke av Hiåsen. Det er ikke tilfelle. Det er helt bevisste redaksjonelle vurderinger som ligger til grunn for at vi går inn i disse saksforholdene. Hovedgrunnen er selvfølgelig at Hiåsen er sigdøling og jobber fra sitt hjem i Sigdal. Den andre hovedårsaken til at vi tar opp disse forholdene er at riksmedia ikke gjør det. Noe som er svært alvorlig. Når vi i tillegg vet at Hiåsen kan dokumentere alt han har stått fram med i Bygdeposten, burde ingen være i tvil om våre motiver for å ta opp så alvorlige saksforhold.

«Det meningsløse i det norske nyhetsbildet grenser til det absurde.»

Hvis ikke trusler om barnedrap fra Justisdepartementet, bruk av psykiatrien for å unngå rettslig belysning av saksforhold eller forsøk på å frata noen retten til å få bistand fra advokat er interessant for VG, Dagbladet og Aftenposten, hva er da interessant? Ups, jeg glemte visst Henning Bergs eksplosjon overfor Ernst A. Lersveen i TV2, Aqua-Lenes silikon-pupper og at Tore Andre Flo plages av tiggerbrev. Dessuten var det jo landskamp på Ullevaal i går.

Det meningsløse i det norske nyhetsbildet grenser til det absurde når man vet hva som virkelig foregår i det norske samfunnet. Hvis det skal være noen vits i å ha en presse i det hele tatt, kan vi ikke la være å skrive om noe fordi vi blir utsatt for trusler av overgriperne, eller ryktespredning for å svekke vår troverdighet.

Vi i pressen har et ansvar for at overgrep som det Bygdeposten har skrevet om i det siste, ikke skjer. Og hvis det skjer, skal vi skrive om det i et forsøk på å hindre at det skjer igjen. Når hovedstadspressen ikke er sitt ansvar bevisst, må vi som jobber i lokalavisene ta ansvar og sørge for at ting kommer fram i lyset.

Jeg har selv snakket med mange av de personene som Hiåsen jobber med, og de er alle oppegående mennesker. Det eneste de har gjort er å søke sannheten og fortalt hva de har funnet ut etterpå.

Hvis et samfunn ikke tåler å høre sannheten, har det ingen framtid.

sitat slutt.

Gode poenger av Irene Mjøseng, som deretter fikk sparken i BygdePosten.

radio modum